HVA: Rocknroll cruise Oslo-Kiel-Oslo
HVEM: The Rapiers (UK) + Cherry Casino and the Gamblers (GER) + The Lucky Bullets + Paul Ansell's No 9 (UK) + Barrence Whitfield (US) & The Seatsniffers (BEL) + King Salami & The Cumberland Three (UK) + DJ Rune Halland + DJ Reverend Billy Hill HVOR: Color-Line (Kiel-ferja) NÅR: Lørdag 26. og søndag 27. mars 2011 Det store skipet la fra kai klokka 14 og selv om det var mange timer å slå ihjel før første konsert (The Rapiers klokka 22.30) så gikk tiden fort. Med discjockeyene Rune Halland og Reverend Billy Hill, rock-quiz, og ikke minst EM-kvalifisering i fotball, Norge-Danmark, var ikke det noe problem. Slik The Shadows spilte i 1960, introduserte Steinar Kallander The Rapiers som med slepne trinn og spiss, dønn riktig Stratocaster-lyd, dro i gang konsertdelen av kvelden. Vi fikk bøtter med Shadows- og Cliff-låter, tidlig 60-talls engelsk beat iblandet en og annen Rapiers-original hentet fra gruppas tre album (kommer ett ca hvert 10. år).
The Rapiers. The Rapiers er ikke best på de iltreste rockelåtene, mest grunnet den litt anmasende vokalen til bassisten som synger på disse, "Good Golly Miss Molly" f.eks, mens eksempelvis "Move It", sunget av bandsjef Colin Pryce Jones fungerer bedre. "Please Dont Touch" er alltid en vinner, en tøff "Wipe Out" (The Ventures) med litt for lang trommesolo (trommisen feiret 68-års bursdag), særs godt drag har de på "Do You Wanna Dance" og låter som "Wholly Bully" og "Louie Louie". Nylig avdøde Jet Harris (nyheter for mars 2011) ble naturlig nok viet oppmerksomhet og minnet i flere låter. Spesielt merket vi oss versjonen av "Scarlett O'Hara", en av Harris singler i lag med Tony Meehan fra 1963. The Rapiers avsluttet sin timelange konsert med en flott "F.B.I.". God festmusikk! Cherry Casino and the Gamblers: Honkete saks-groove, sjefete vokaljobb av Axel Praefcke, stikkende Telecaster-fill-ins og swingete rytmeseksjon. En svart innfallsvinkel til 50-tallets rocknroll og rhythmnblues. Løst, ledig, kontant, presist og fullt av godt humør.
Cherry Casino and the Gamblers. Big Joe Turner, T-Bone Walker og Arthur "Big Boy" Crudup er eksempler på gruppas helter og inspirasjonskilder og forteller hvor Cherry Casino befinner seg musikalsk. Et veldig bra band som var adskillig mer bluesete her enn på Caven sist vi så dem, og det svinger som et uvær på de raske låtene. Bandet kom mer til sin rett på ei stor scene enn på trange Caven; detaljene, dynamikken og showmannship-en kom bedre fram. Et 50s-band med masse særpreg. Det begynte å bli sent. Halvtimen med hard DJ-jobbing fra Rune Halland etter Cherry Casinos konsert klarte ikke å forhindre at mange søkte lugaren og det var relativt glissent i salen da The Lucky Bullets gikk på klokka to. Men det var et gira band som hadde verket lenge etter å få spille. Tittelkuttet fra nyskiva "Gold Digger" var kontrollert og tøff "nedpå", det smalt godt i kontrabassen og Danelectro-gitaren var fett twangy midt i trynet. At "Cold Heart" kom rett etterpå gjorde bare at nivået hevet seg enda et hakk. Det svingte som rakkern og det er lenge siden sist denne lytteren hørte så bra autentisk rockabilly.
The Lucky Bullets. Monitorproblemer forårsaket en kjiip pause, også nå som de var så godt i gang. "Name Tattoo" roet ned før flere tekniske problemer, el-gitaren denne gang. Spruten hadde gått litt ut av bandet selv om det tok seg opp på Grand Prix-låten "Fire Below". The Lucky Bullets er imidlertid grunnleggende på et såpass høyt nivå at det alltid svinger. De er absolutt best på de raskere låtene, men de akapella doo-wop låtene gjør seg også godt. Og selvfølgelig krydra de med Johnny Cash-låter og andre passende covere som "Blue Moon Baby". Men de to første låtene var i særklasse og enda på netthinna da jeg våknet søndag morgen. Skipet lå nå til kai i Kiel og en spasertur i det fine vårværet gjorde godt etter ei lang konsertnatt. I The Monkey Pub midt i båtens handlegate holdt discjockeyene Rune Halland og Reverend Billy Hill til og klokka to på ettermiddagen ble det trykket på play-knappen og nok en rocknroll-maraton var i gang. Timene fram til konsertstart kl 22.30 ble fyllt med god musikk og rock-quiz.
The Beat Tornados. Tidlig på kvelden stilte The Beat Tornados uannonsert på den trange scenen i puben for å gi de reisende en innføring i instrumental surf-musikk. Som gjesteartist var også Burt Rocket med på pipete, ganske surt orgel i tillegg til at han sang. Ble ikke akkurat surf-instrumental av det, i tillegg ble konserten søplet til av litt for høy cruise-promille hos gjesten. Versjonen av "Psycho" (The Sonics) var imidlertid kul. I tre-fire låter fikk The Beat Tornados opptre alene og konserten tok seg kraftig opp. Bandet var sikkert, og kontant surf var resultatet. Burt Rocket klarte imidlertid ikke å styre seg og måtte opp på scenen igjen og konserten ble dessverre ikke hva den kunne blitt. Synd. Paul Ansell's No 9 var første band ut søndag kveld. Et band vi har konsertanmeldt flere ganger her i ROCK og nok en gang hadde Paul Ansell ny gitarist. En twangy Stratocaster-utgave denne gang.
Paul Ansell's No 9. En lugn "Ruby" gynget i gang konserten etterfulgt av "His Latest Flame". Gitaristen svitsjet mellom gitar og piano, og han var god på begge. Dog var han litt "masete", særlig på "Ill Cry Instead", men man ble etterhvert vant til fyren. På "The Passenger" demonstrerte han veldig teknisk brillians og det var tøft med både wah-wah, fuzz og tremolo (ikke alt på en gang heldigvis) og Paul Ansell sjøl smilte godt under soloen. "Sea Of Heartbreak" svingte som et uvær og ny-gitaristen var jeg nå blitt "god venn" med og likte bedre og bedre ble sittende å følge med på han merket jeg. Han koste seg, levde seg godt inn, var kreativ og bandet likte ham tilbake. "Paralyzed" svingte tøft på Elvis-vis, og pianointroen som lekte i gang "Early Morning Rain" var smakfull og det vispesvingte ypperlig. Vi fikk tøff autentisk rockabilly, Tennessee Three-Cash, Johnny Burnette-billy, for eksempel i "Lonesome Train". Dette var tredje gang jeg så Paul Ansell's No 9 og hver gang altså med ny gitarist. Gitarist 1: Telecaster-twang, gitarist 2: jazzete billy, gitarist 3: Jeff Beck rant meg i hug; og alt funker. Jeg var spent på "Hey Joe", ventet på gitarsoloen, gledet meg kjente jeg, men ble litt skuffa, virket som soloen kom uventet på han, jeg hadde kanskje spent forventningene litt høyt. Men herregud, det holdt jo! Igjen en flott konsert fra Paul Ansell og bandet hans mange mente den beste på hele turen.
Barrence Whitfield & The Seatsniffers. Amerikanske Barrence Whitfield backet av belgiske The Seatsniffers var neste act. Vi hadde hørt mye "svart rocknroll" fra discjockeyene på cruiset og her fikk vi liveutgaven. The Seatsniffers liker å dra med seg gjester innimellom og Barrence Whitfield, som på 80-tallet dukket opp som en vaskeekte rocknroller, er perfekt "Little Richard" foran et honkete og rått rockende The Seatsniffers. Det er villt "Hug Me, Squeeze Me", fort, energisk, presist og Smiley Lewis "Big Mambo" er et låt-eksempel. At The Seatsniffers er et tøft rocknroll band visste vi, men at de er sååå gode dæven det rocka! Det var blitt sent, denne anmelderen skulle rett på jobb når skipet klappet til kai i Oslo mandag morgen og jeg tok den harde avgjørelsen å la engelske King Salami & The Cumberland Three spille uten meg. Rapportene forteller om en humørfyllt shake & twist knallavslutning på cruiset og mot slutten av konserten entret også Barrence Whitfield scenen. King Salami & The Cumberland Three blir antakelig å se på Gamla under Øya-festivalen i Oslo i august.
En stor takk til Steinar Kallander for et variert musikalsk program, både musikere (flere av dem takket Kallander fra scenen) og publikum var storfornøyd. Nesten 600 billetter av båtens kapasitet på 1900 passasjerer var handlet pga rockcruiset.
|
