HVEM: Paul Ansell's No 9 (UK)
HVOR: Caven, Oslo NÅR: Lørdag 29. januar 2011 Klokka var én time over midnatt (tullete sent, lokalet var fyllt opp halvannen time før det) da Paul Ansell's No 9 dro i gang en tungt svingende "Ruby". Gitaristen Antonio Coni (også kjent som Tony Diavolo) var på kort varsel hentet tilbake i bandet (har spilt med en rekke utøvere, Mike Sanchez og The Big Town Playboys bl.a.), og de stikkende Telecaster-fintene vi skrev om i forhåndsomtalen kom altså ikke. Coni spiller mer jazzete/billy enn Rick McKay gjorde i Trysil i fjor, og han passet utmerket inn. "Sea of Heartbreak" gynget oss videre inn i Paul Ansells relativt snille, men likevel rockete og tidvis autentiske rockabillyverden. Publikum hadde ventet lenge og applausen satt løst og strømmet generøst mot det utmerket swingende bandet som spiller så kontrollert løst og ledig. Paul Ansell har flere ganger gjort innspillinger i Sun Studio i Memphis hellig grunn for Caven-publikummet og stemningen stod selvsagt i taket da Ansell gjorde et lite nummer av det og serverte "His Latest Flame" i deilig 50s rockabillystil etterfulgt av en tøff wah-wah krydret billy-versjon av "The Passenger" som Iggy nok hadde digga. Festen ble komplett da bursdagfeirende Engle ("Ukas bilde" 2008, uke 22) presset seg fram med ei kasse øl på skulderen og delte ut til den festglade sild-i-tønne-flokken foran scenen. Trangt altså og det ble umulig å notere underveis, så leserne får unnskylde at mesteparten av denne anmeldelsen er skrevet på husk. Paul Ansell og bandet hans var mer rockabilly denne gang enn sist vi så dem. En og annen ballade ble servert, en rask rocker innimellom, men for det meste i det mer midtempo-leie. Sjelden har det vært mer wah-wah gitar å høre på Caven. Rett som det var trykket Antonio Coni inn pedalknappen og særlig kassegitarvispende "Hey Joe" sendte tankene til Jimi Hendrix da Coni dro til på soloen.
"Reddy Teddy" svingte som et uvær, nesten identisk med Elvis-versjonen og da Paul Ansell sjøl spilte kassegitarsolo på "Early Morning Rain" med en countrybendende Antonio Coni på siden og rytmeseksjonen i Tennessee Three-modus, kunne det nesten ikke bli bedre.
|
|
Paul Ansell's No9 - This Train I'm On
Alpina Records Rating: 8 
Paul Ansell har klart å skape seg en egen nisje hos rockabillypublikummet, selv om mye av dette egentlig ikke er rockabilly. Men hva så? Dette er stemningsfull musikk, en slags easy listening for retrofansen, og Paul Ansell er en smørsanger med en særpreget stemme - til tider Elvis-aktig. Men dette gjør han da også bevisst og med glimt i øyet. Forrige plate var en Elvis Tribute med sanger som Elvis ikke sang, men burde ha sunget.
Det er overtall av coverlåter her, men arrangementene skiller seg fra orginalene. Og med den stemmeprakten er dette helt greit. Vi får "Sea of Heartbreak", "Hey Joe", som han har spilt inn før, "Jeopary", som Marti Brom gjør bedre, "Sleepwalk Blues", som er "Sleepwalk" med tekst av Ansell. "You Belong to My Heart" er helt konge. De fire selvkomponerte låtene skal heller ikke kimses av. Spesielt "Diggin' My Baby", med wah-wah-pedal, Jordanaires-koring og hamrende piano. Og det oser sol og sommer. Alt er velspilt, variert, bra arrangert og velsunget. Platen blir en kvalitetsfylt blanding av Las Vegas, avdanket Elvis og en god slump av Paul Ansells særegenhet. Perfekt bakgrunnsmusikk i et coctail party. Razor in the Night |