Burgos og noen kamerater startet gruppa Shotgun og det var her hardtslående Burgos fikk tilnavnet The Tattooed Sledgehammer of Rock'n'Roll. Han ble ettertraktet og regnet som den beste trommeslageren i den nye rock'n'roll/rockabillybølgen, noe som førte til oppdrag med mange artister, også amerikanske. Han turnerte Europa og halve jorda rundt med en rekke navn; Matchbox (Burgos er en av originalmedlemmene), Charlie Gracie, Gene Summers, Mac Curtis, Ronnie Hawkins og Ray Campi, for å nevne noen.

"I have played with Chuck Berry on five tours since the '70's, and I know he was satisfied with my back beat drumming, 'cause he has told me so, and I'm very proud of that. It gives me inspiration to further tasks," står det å lese på Burgos' nettside.

Etter hvert begynte Burgos å skrive eget materiale og dannet sitt eget band The Houserockers. Bandet har eksistert til og fra og med mange besetninger. Mange plater utgitt på mange selskap har det også blitt. I en lang periode på 70-tallet samarbeidet han dessuten med Screaming Lord Sutch. Det var Burgos i lag med Shotguns Ray Neale som skrev "Loon'A'Billy Rock'n'Roll", som vel var begynnelsen til hva som ble Sutch' "The Official Monster Raving Loony Party".

I 1983 var Burgos med å starte The Rapiers og han spiller på bandets første ep. Dette var imidlertid ikke helt Burgos' stil, han ville tilbake til autentisk rock'n'roll og rockin' blues. Og med Shotgun, Freddie Fingers Lee, The Savages, The Wild Angels og Matchbox ga han igjen ut plater og turnerte uavbrutt. Wild Bob Burgos deltar på over 150 album som tilsammen visstnok har solgt flere millioner eksemplarer. Rå, rockete blues og rett fram 50-talls rock'n'roll har alltid vært og vil alltid være Burgos hovedinteresse.

The Houserockers har, som sagt, eksistert med mange besetninger og eksempelvis svenske Snakebite har jobbet mye med Burgos, da under navnet The Houserockers. En norsk versjon av bandet har det også vært. I 2011 var Wild Bob Burgos i Athletic Sound Studio i Halden i lag med dagens utgave av Fredrikstadbandet The Cliftones: Fredrik Martinsen (gitar) – Wild Bob Burgos kjente Martinsens far, Øystein Vetle Martinsen, alias Vetle Martin, bassist i The Cliftones helt fra starten i 1961, fra et samarbeid på platen "Rockin’ On My Blue Guitar" i 1982 – "Big" Rune Moe (gitar), Gard Eriksen (saksofon), Thomas Martinsen (bass) og Øyvind Karlsen (trommer). På disse opptakene er de forsterket med Per Øydir (piano, Perry Dear i Peter Berry & The Shake Set). Disse spilte blant annet inn en ny versjon av "Loon'A'Billy Rock'n'Roll".

"Real Gone Rockin'" teller elleve låter og er en samling med innspillinger fra 2002 og fram til i dag. Den norske versjonen av The Houserockers (altså The Cliftones) er representert med tre låter; blant annet "Loon'A'Billy Rock'n'Roll" som ikke skiller seg veldig fra originalen. Teddyboy rock’n’roll med hamrende spikerpiano (– Det var slik Burgos ville ha det, sier Per Øydir til ROCK), som det forøvrig er mye av også på resten av platen, i et klassisk litt primitivt teddyboy lydbilde.

At det lydmessig høres ut som alt er spilt inn under samme session og med de samme musikerne, vitner om dyktig mastring.

Wild Bob Burgos spiller trommer på de fleste låtene og det er han som synger. Han er ingen stor vokalist, ganske anstrengende å høre på mener mange, her er mye Yeah! og Aaooohh! og Rock and Roooaaal! Ingen som har hørt ham synge har imidlertid et likegyldig forhold til ham. Det er litt sånn at enten liker du Wild Bob Burgos eller så gjør du det ikke. Men at han er særdeles dedikert kan ingen ta fra ham.

Her er flere instrumentaler. Særlig faller "Halcyon Harvest" i smak. Litt i Shadowsgata, eller slik det låt av mange band i Norge rundt 1963. Andre instrumentaler er mer jammete bluesrock som blir kjedelig å høre på.

"Feel So Bad" er plukkete rockabilly med swingete vispetrommer, tradisjonell og ganske kul, mens "Nothin’ But The Blues", med rå slidegitar, nesten går en sugende George Thorogood i næringa.

Litt for enhver smak som man skjønner, og med Wild Bob Burgos som kompromissløs dirigent hele veien.

Dag Bøgeberg