Sigurd Enge, Mono Lake. (Foto: Morten Borgestad)

Vi har sagt det før, Mono Lake svinger på særegent vis og nytrommis Petter Stangjordet er godt innøvd og så til å trives der han stod i hjørnet. Mono Lake er dødelig presise og det svingte noen ganger som et uvær. De har variert repertoar med både fort og sakte. Når de spiller sakte går tankene av og til til Chris Isaak. Mono Lake har særpreg så det holder, men vi trenger å høre låtene noen ganger – og savner vi en sologitarist innimellom? De er blitt enda bedre siden jeg så dem for et drøyt år siden og de ble godt mottatt på Gamla. De krysser sjangergrenser og å karakterisere dem som bare et rockabillyband er ikke riktig. Rockabilly, ja, men vi hører både Morrissey og Bowie inni der.

Three Bad Jacks knaller i gang med topprocker’n "It’s A Cadillac" fra "Crazy In The Head" (se lenger ned på denne siden). Fuzza Telecaster og et dødelig selvsikkert og ROCKA band. Aner vi mer villskap enn sist? Følelsen forsterkes når Motörheads "Ace Of Spades" kommer allerede som låt nummer to, det er så tøft at …(!) og et fullstappa Gamla er jublende solgt fra første stund.

De nye medlemmene på bass og trommer er godt innspilt. De er veldig gode, men kicket over rytmeseksjonen fra Caven-konserten kommer ikke. Vi serveres flere korte trommesoloer og en litt lenger, og på sistnevnte savnet vi oppfinnsomheten fra forrige gang. Ikke noe surmaga kritikk dette, for Three Bad Jacks er nesten så tøft som det går an.

Med de flotte låtene er Three Bad Jacks bortimot det ultimate rock’n’roll-bandet og for et rock’n’roll-hjerte var vi flere ganger på vei mot nirvana. Folk ropte på låter og innimellom oppfylte gruppa ønskene, men de serverte også nye låter. For eksempel den sakte, sugende bluesen som, framført av et rått rock’n’roll band, lagde kilinger i ryggen før de svitsjet over til en ganske så autentisk hyllest til Elvis Presley med "That’s All Right" og Elvis Suissa kopierte soloen til Scotty Moore.

"Oslo is our favourite place in Europe", utbasunerte Elvis Suissa før han først skrøt av Mono Lake og deretter forkynte hvor mye Motörhead og Joe Strummer har betydd og inspirert Three Bad Jacks. Med en rå og punkete "Brand New Cadillac" tufta på The Clash-versjonen, hyllet de Joe Strummer – TØFT! – Vi spiller raskere enn alle de norske metallbanda, skrek Suissa før de doblet hastigheten på "Brand New Cadillac" og bandet oppildnet hverandre ved å skrike "FASTER", og spilte enda fortere. Som ekstranumre fikk vi Elvis-låtene "A Big Hunk O’ Love" og "A Mess Of Blues".

En nærmest perfekt konsert!

Dag Bøgeberg

Döden.

Det er lenge siden sist et nytt psychobillyband så dagens lys i Oslo. Döden er et friskt pust selv om de er ferske. Tankene gikk til Café Lysthuset i 1980, ikke minst noen låter på norsk gjorde sitt til det og "Herreløs Moped" var årgangspønk. Nivået i 1980 holder ikke helt i 2008, men Döden har potensial. Vilje, energi og ung alder er ikke noe dårlig utgangspunkt. Döden kommer seg raskt, og på Caven var de adskillig bedre enn demoene på MySpace-siden deres. Og som ekstranummer fikk vi en Meteors-cover, "Breaking The Law".

Elvis Suissa er enehersker i Three Bad Jacks. Han skriver alle låtene, han arrangerer og produserer platene og han synger og spiller gitar, men han har særdeles god støtte i Brett Williams, ståbass og Josh Hobbs, trommer. På plate er Three Bad Jacks varierte med låter som sender tankene i mange retninger, men slapbassen gjør at gruppa står solid i rock’n’roll/rockabilly leiren. Three Bad Jacks er et av verdens ledende rockabillyband og meldinger om ville tilstander på konsertene så langt på Europaturneen la ikke akkurat noen demper på forventningene.

Sjelden har jeg opplevd Caven så fylt til randen pluss litt til. DJ Razorback er en utmerket DJ med et hjerte som lever rock’n’roll i hvert eneste pump. I pausen etter Döden traff han stemningen perfekt med plater av band som Reverend Horton Heat og Heavy Trash.

One-two-three-four, BANG! Et av verdens største og beste rockabillyband eksploderer foran 150 elleville fans i den da svetteste grotta i verden. De flotte låtene som på platene er fulle av detaljer funka som bare det også live. Allerede som låt nummer to kom en av mine favoritter fra sisteskiva. "Thrill Me" satt som ei kule og jeg fikk faktisk frysninger. Varierte er de også live, rockeren ble etterfulgt av en relativt sakte blues før de knallet til med "Ace Of Spades", og det var nesten som om det var Motörhead som spilte.

Elvis oppfordret innimellom publikum til å ønske seg låter. Folk var ikke vonde å be, men for det meste bestemte heldigvis bandet sjøl. Vi fikk country, rockabilly, rock’n’roll og psychobilly av ypperste merke. På "Crazy In The Head" gikk folk fullstendig amok foran scenen og "It’s A Cadillac" rocka fantastisk, en av de beste nye rockelåtene i gata til Little Richard. Overgangen til sakte "Gone Gone Goodbye" var flott. Den fungere også live og Elvis sa det var den beste låta på skiva. Er vanskelig å ikke være enig, men det er så mange fine.

En og annen coverlåt forekom og versjonen av "Great Balls Of Fire", med fem, seks jenter fra publikum dansende rundt bandet på scenen, var like vill som Jerry Lee i ’56.

Om det var tøft? Om det var profft? Om det var fine låter? Om det var bra? Yess, sir!

Dag Bøgeberg - tekst og foto