The Reverend Horton Heat: "Laughin' & Cryin' With The Reverend Horton Heat" Yep Roc Records / Tuba * * * * The Reverend Horton Heat startet opp i Dallas, Texas, i 1985 og platedebuterte i 1991 som et av de mest hardtslående og villeste rockabillybanda på jorda. Med tiden har trioen mildnet betraktelig og sammenlignet med de første platene på Sub Pop, og ikke minst det strålende 2004-albumet "Revival", er de på sitt tiende album, hvertfall på mange av låtene, nærmest rolige. Med Jim Heaths sideprosjekt Reverend Organdrum og albumet "Hi-Fi Stereo" (2008) søkte Heath mot andre musikalske stiler og fordypet seg i både blues, jazz og 60-tallssoul. Noe av dette er videreført på dette nye albumet og vi serveres tilløp til både cajun og country and western. Det låter umisskjennelig Rev Horton Heat hele veien, lyden er strålende og det gjør ingen ting at man føler at man sitter rett foran ståbassen til Jimbo Wallace. Men den heidundrende rock’n’roll-opplevelsen man forventer når ei skive med dette bandet dyttes i spilleren, den kommer ikke. Hvertfall ikke med en gang og heller ikke på langt nær hele tiden etter at platen har gått noen runder. Jeg har hatt med cd-en over alt ei ukes tid og fra å ha gitt et nærmest skuffende førsteinntrykk har den vokst betraktelig og ca en tredjedel av skiva kan regnes som god gammel Rev Horton Heat-musikk. Det starter med tøff rockabilly og slapbassen midt i trynet, men "Drinkin’ And Smokin’ Cigarettes" er ikke ei så bra låt som den gir inntrykk av i starten. I de fire første låtene er vi innom omparock med cajun to-rader trekkspill ("Ain’t No Suguaro in Texas"), sakte og bluesete ("Aw, The Humanity") og energisk midtempo rockabilly ("Crazy Ex Boyfriend") uten at albumet liksom har tatt av. På låt nummer fem tenkte jeg; ah endelig. "Oh God! Doesn’t Work in Vegas" er heidundrende Rev Horton Heat rock’n’roll som vi liker det som best og kanskje skivas høydepunkt. Jeg sier kanskje for albumet fortsetter å vokse også etter at denne anmeldelsen er skrevet. Siste del av platen er lettere tilgjengelig, selv om det også her jamt over er roligere enn vi er vant til. "River Ran Dry" var den første låta jeg kicka på, og det er betegnende at det nå er flere låter jeg syns er bedre enn den. Ei litt rar plate som både er typisk Reverend Horton Heat og ikke er det. Men jeg blir ikke lei den og hvis jeg skulle skrive ny anmeldelse om et år så ville karakteren kanskje bli fem stjerner. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009

HVEM: The Reverend Horton Heat + support: The Scotch Greens HVOR: John Dee, Oslo NÅR: 6. april 2006 Jim Heath. The Reverend Horton Heat kommer fra Texas og er, ved siden av the Cramps, verdens mest populære psychobillyband. De platedebuterte med albumet "Smoke 'em If You Got 'em" på grungeselskapet Sub Pop i 1992 og gjennom nærmest konstant turnering de neste ti åra opparbeidet trioen en hard kjerne med fans - også i Europa. Med sin punkabilly iblandet både surf og blues har Reverend Horton Heat vært konsertfavoritter i 20 år og endelig var det Norges tur til å få besøk. Oppvarmingsbandet, the Scotch Greens, holder til i San Diego og er med Reverend Horton Heat på hele Europaturneen. De spiller en blanding av punkrock og bluegrass, eller american roots punk som de selv sier. To gitarer, banjo, bass og trommer er besetningen og bandet har vært på veien siden 1998. De albumdebuterte i 2000 og skiva, "¡Draw!", ble nominert i klassene "Best Rock Album" og "Album of the Year" i San Diego Music Awards. Bandets tredje album, "Professional", foreligger i disse dager. Konserten deres begynte tidlig og var dessverre ferdig da undertegnede ankom John Dee, men ifølge "pålitelige kilder" var det relativt ensformig punkrock som ble myket opp med en ikke altfor god banjospilller. Uinteressant og jævlig høyt er en karakteristikk som går igjen. The Reverend Horton Heat er først og fremst sanger og gitarist Jim Heath, men dæven hvor viktige bassist Jimbo Wallace og trommeslager Patrick "Taz" Bentley er. En rytmeseksjon av dette kaliber er sjelden vare og trommefyrverkeriet "Taz" Bentley stjal mye oppmerksomet der han drillet med stikkene og dundret løs med dobbel basstromme-pedal. Jim Heath framsto lett arrogant, men også blid og imøtekommende og bandet satte tydelig pris på gjengen foran scenen som plutselig kledde av seg på overkroppen og avduket hver sin store bokstav på brystet og bandet kunne lese ordet JIMBO, en gest til bassist Jimbo Wallace og låten "You’ve Got a Friend in Jimbo". Konserten tar av ordentlig på "400 Bucks", som rocka så det suste, og en av mine favorittlåter det siste året, "Callin’ in Twisted", var akkurat like bra som jeg håpet. Vi fikk flust med instrumentallåter, bandet har da også mange å ta av, og "Psychobilly Freakout" og "Marijuana" satt bra. En halv time ut i konserten oppfordret Jim Heath folk til å ønske seg låter. Folk var ikke vonde å be og den neste timen artet seg som den reneste ønskekonserten. Hyggelig det, men konserten ble ikke det fyrverkeriet vi hadde håpet på på grunn av dette. Bandet måtte av og til tenke seg om før de spilte de ønskede låtene og ikke alle var like godt innøvd. Vi gikk dermed glipp av en gjennomtenkt låtrekkefølge og gjennomarbeidet show. For eksempel "It’s Martini Time" var det tydelig at det var en stund siden bandet hadde spilt. Med den tøffe omparocker’n "Bad Reputation" var ønskekonserten imidlertid slutt, bandet bestemte sjøl og herfra og ut var en oppvisning i rock’n’roll. The Reverend Horton Heat er varierte og flere av de hardere låtene har ofte et mellomtema som grenser til jazz. De tar heller ikke fem øre for å vri ut rein country og hyllesten til Johnny Cash i "Folsom Prison Blues" var fin med et innlagt psychobillyparti etter gitarsoloen. "Indigo Friends" var tøff og trommesoloen i ekstrasettet var i klasse med det Ian Paice gjorde på "Made In Japan". En konsert hvor forventningene på forhånd var svært høye og vel ikke ble helt innfridd. Hadde venta det villere, men en grei kveld på jobben var det for the Reverend Horton Heat som vi selvfølgelig mer enn gjerne vil se igjen. Får håpe det ikke blir 20 år til neste gang. Dag Bøgeberg