"Tre Grep og Sannheten - Norsk Punk 1977-1980" er en 348-siders murstein av ei bok om hvordan rocken ble gjennetablert i Norge på slutten av 70-tallet, en glitrende dokumentarisk beskrivelse av ei tid som står sterkt i mange 40- 50-åringers minner fra ungdomstida, inkludert min egen.

Første del av boka domineres av Sex Pistols' konserter i Oslo og Trondheim, om hvor anderledes utgangspunkt Trondheimspublikummet hadde i forhold til Oslo. Dette mest på grunn av at Casino Steel (Stein Groven) flyttet til London tidlig på 70-tallet for å "bo på samme jorda som The Rolling Stones", og jevnlig fôret Trøndelag med rapporter i Adresseavisen fra "alt" som skjedde på klubbene i storbyen. Slike ting visste vi ingen ting om i Oslo. Der var det konsertene i Chateau Neuf, Ekeberghallen og Drammenshallen som var det store og fredag og lørdag gikk man på Club7 hvor det oftest var jazz og jazzrock. Rockeklubber eksisterte ikke på 70-tallet.

Første gang jeg hørte punk var hjemme hos Willy B som hadde kjøpt "God Save The Queen". - Jeg digger dette, husker jeg han sa før han senket ned stiften. Jeg vurderte sterkt å kjøpe billett til Pistols-konserten på Pingvin, men gjorde det ikke. Spør meg ikke hvorfor. (Trygve Mathiesen er forøvrig i gang med å lage en oversikt over alle som var tilstede, og med det blir nok et par tusen avslørt for å ha skrytet på seg å ha vært der.)

Vi får innblikk i hvor syke oppfatninger AKP-ML hadde om rock og hvor stor innflytelse de, til tross for lav oppslutning på meningsmålinger, hadde på kulturlivet i Norge på den tida. Forfatteren har imponerende oversikt over floraen av fanziner som vokste fram (han var sjøl redaktør i noen av dem), som en naturlig følge av at de etablerte mediene ikke skrev om og heller ikke visste om den nye rocken. Mange senere profilerte musikk/kultur-journalister skrev sine første ting i disse fanzinene. Og f.eks. historien om Aftenpostens Asbjørn Bakke fra Elverum som kontaktet Nye Takter for å få de til å komme å dekke en konsert, og som fikk til svar: - Gjør det sjøl!, og med det ble dratt i gang som journalist, forteller mye om holdningen til etablerte rutiner.

Det er fint å få frisket opp hva som skjedde da The Stranglers spilte på Club7 i ’78. Avstanden mellom publikum og artist ble borte da publikum stormet scenen og sang i samme mikrofon som, og sammen med, vokalist Hugh Cornwell. Det var jo det punken handlet om, få rocken ned på jorda igjen. Som Knut Selsjord i gruppa Oslo Børs sier: "Det er jeg som er konge i forholdet mellom meg og musikk, ikke artistene, idolene eller kritikerne."

Bokas siste kapittel, "Fuckallogy som nihilisme", blir litt for akademisk i språket, men er en interessant analyse av punken som opprør mot alt og ingenting, altså et opprør uten retning eller opprør for opprørets egen skyld.

Trygve Mathiesen har i "Tre Grep og Sannheten" gjort et svært imponerende og dypt dykk ned i en viktig periode i ungdomstida mi. Han har gravd fram ord og uttrykk jeg hadde glemt og som er blitt borte fra det norske språket. F.eks. ordet "krympe" om å drikke alkohol framkalte et nostalgisk smil. Det norske språket var en viktig del av punken. Navn som "Punk-tum", "Ztritzpiker", "Voldta Travolta", "Reidar Radars Kano" og "Kom ikke å Ypp", på fanziner, opprop, bandnavn og låttitler, forteller om en kreativ og leken stemning og periode.

Layouten i boka er punkinspirert, men ryddig og krydres med treffsikre sitater og utsagn fra fanzineskribenter, musikere og fans.

Bak i boka finner vi en tilnærmet komplett oversikt over konserter i Norge i årene 1977 til 1980, og jeg husker plutselig hvorfor Kalvøya-festivalen i 1977 var så kjedelig, med Smokie, Magma, Alex, Jan Garbarek/Bobo Stenson, Terje Tysland, Kjetil Bjørnstad og Folque på plakaten. Noen få feil og mangler har naturlig nok sneket seg inn (skulle bare mangle). For eksempel så spilte Krangel i Stovner Amfi 30/1-81 og ikke 30/1-80 og kun Pull Out er nevnt fra frikonserten på Henie Onstadsenteret på Høvik i juni '79. Hvertfall var Jydske Rev med og lyden ble skrudd av bassisten i Ruphus.

Takk for flott bok.

Dag Bøgeberg
En av de som i boka er omtalt som frikerne og som alltid var på Café Lysthuset.

Vega forlag 2007


Oslo/Kjeller mannen Trygve Mathiesen debuterer her med dokumentar/oppslagsverket ”Tre Grep og Sannheten” om norsk punks barndom. Trygve er en gammel venn av meg, og vi delte husvære en periode i 1981. Han er uten tvil en av drivkreftene innen moderne norsk alternativ musikk. Hans domene er også punkrock, og han var en av prototypene i punkmiljøet i Oslo.

Det å skrive så mye om disse tre årene er kankje litt i drøyeste laget. Vi snakker faktisk om vårt eget, lille Norge. Det var ikke SÅ mange norske punkband. NRK nærmest neglisjerte både musikken og fenomenet. Konsert-promotører og arrangører var svært forsiktige med å sette punkband på plakaten og norsk presse var veldig avventende. Eller som en gammel venn og punker ved navn Geir Underdal sa forleden over et kafébord på Bislett: - Når du skriver 350 sider om norsk punk fra 1977 til 1980 må det bli ganske mye navlelo! Han har så rett.

Forfatter Trygve Mathiesen. (Foto: Tore Hauge)

Men, Trygve har samtidig begått en suveren bok. Han dekker en periode av den norske rocken som til tider har vært meget underkjent. Spesielt av den såkalte musikkpressen. Han har holdt på med dette bokprosjektet i nærmere 10 år, og når boka nå endelig er ferdig har det blitt skikkelig solide saker. All honnør for det.

Trygve var også i sin tid en fanzinesnekker av rang, og viktigheten av fanzinene har fått mye plass i boka. Problemet er bare at det var mange DÅRLIGE norske punk band. Og viktigheten av å lese side opp og side ned om noen av disse tenårings-prosjektene ser jeg på som mindre interessant. En annen ting er at det ikke står et ord om undertegnede, men det er sikkert bare fordi vi først ble kjent med hverandre i 1981.

Det som imidlertid er veldig underholdende, er alle sitatene fra sentrale personer i punkmiljøet. Det gir et herlig innblikk i en tid som definitivt er over. Det er lenge siden 70-tallet nå. Men noen av disse tingene står seg godt den dag i dag.

En ting jeg misliker er det dømmende musikkpoliti-preget som skinner igjennom fra tid til annen. Det og dra hele discomusikken ned i søla og kalle det hjernedødt er sprøyt.

Noe annet jeg synes er sprøyt er radbrekkingen av den NYE punken. Stilretninger som Anarko, Oi og Hardcore får gjennomgå med negativt fortegn så det holder. Det er umulig å gå god for dette med band som engelske Crass, Flux of Pink Indians og Sub Humans innen Anarko. Skotske Exploited, engelske Blitz og Chron Gen innen Oi, og engelske Discharge, amerikanske Dead Kennedys og tyske Razzia innen Hardcore, for å nevne noen, friskt i minnet.

Hva skulle den norske punken vært uten nye band som Betong Hysteria og Wannskrækk på begynnelsen av 80-tallet?

Avlutningsvis vil jeg nevne at R-O-C-K Magazine nevnes i boka, og at det var vår alles kjære Rune Halland som fiksa det sånn at punkerne fikk Safety Pin Club på restaurant Pilen!

Kjøp denne boka!

Tore Hauge

Les Trygve Mathiesens kommentarer til denne anmeldelsen.