Folk ség på og da Heavy Trash gikk på var det temmelig fullt. Garage kjører en fornuftig politikk når det gjelder konsertstart. Oppvarmingsbandet starter alltid halv ti og hovedattraksjonen halv elleve. Levelige tider når man skal på jobben dagen etter.

Heavy Trash er Matt Verta-Ray på el-gitar og Jon Spencer på energisk kassegitar og vokal. Med seg hadde de ståbassist og trommeslager. Med fortid i gruppene Jon Spencer Blues Explosion og Speedball Baby går tvillingsjelene Spencer og Verta-Ray opp i en høyere enhet når de møtes i Heavy Trash, nærmest en egen planet innen det vi grovt sagt kan kalle garagebilly. Miksen av guttas grunnleggende skeive tilnærming til alt de driver med skaper et helt eget uttrykk. Vi snakker særpreg, ikke no vers-refreng-vers-solo-refreng her. Strukturen i arrangementene er totalt originalt. Det er rått, ubehøvla kontant og samtidig kontrollert. Det er tøff rockabilly, det er punk, det er rå rhythm’n’blues og det er snev av country. Og når de dro til som mest var det heidundrende rock’n’roll i den egentlige betydningen av begrepet.

Innimellom fikk vi lange vokale utredninger fra Spencer mens bandet spilte dempet. Han snakket om kjærlighet, men jeg er usikker på om han kødda med oss. En klassisk rock’n’roll frontmann som kunne alle knepa. Dødelig selvsikker og i tillegg til å se bra ut og elske å stå på scenen, levde han seg så inn i musikken at det nesten virket som han ble oppmerksom på omgivelsene først når låtene var slutt, noe de ikke bestandig var. Det var flere ganger publikum begynte å klappe, men så fortsatte Heavy Trash i kanskje to-tre minutter til med samme låt. Som sagt, utradisjonelt og totalt originalt. Vi fikk servert låter fra begge gruppas album pluss en del vi ikke kjente. Og låtene fra førsteskiva var tydelig det publikum kjente best.

Jeg ble etterhvert oppmerksom på lyder jeg ikke kunne se at noen spilte, og plutselig hørte vi gitarsolo, men Verta-Ray spilte noe helt annet. Playback? Neida, Heavy Trash hadde et hemmelig våpen i lydmannen som stod bak mikespulten væpnet med en Danelektro gitar. Han spilte så det grein, koret bra gjorde han også. Utradisjonelt også der.

Mot slutten (i et langt ekstra sett) ble det også anledning for Verta-Ray å synge en låt. En skeiv blues som gikk over i noe Bo Diddley-inspirerte greier som gikk videre over i rock’n’roll og så videre til 60’s frikepop som sveipet innom country og så tilbake igjen i skeiv rockabilly. En bra kveld.

Dag Bøgeberg - tekst og foto

Tommy Kristiansen