HVA: Rocknroll cruise Oslo-Kiel-Oslo
HVEM: Bullet Proof + Toini & The Tomcats + Annita & The Starbombers (HOL) + Si Cranstoun (UK) + Eddy & The Backfires (GER) + DJ Rune Halland + DJ Razorback HVOR: Color-Line (Kiel-ferja) NÅR: Lørdag 16. og søndag 17. mars 2013 Fra kapteinen, klokka to på ettermiddagen, trykket inn startknappen på den store båten og fram til konsertstart klokka halv ti gikk tida fort. Discjockeyene Rune Halland og Steinar Kallander stod for utsøkt underholdning. Begge arrangerte også musikkquiz og publikum var godt varmet opp da Norges nye rockabillyyndlinger inntok scenen.
Bullet Proof. Etter opptredenene i TV 2s "Norske Talenter" har Bullet Proof blitt bortimot kjendiser og med ei svært så kritikerrost plate i lomma og godt med spillejobber er det en selvsikker gjeng som dunker i vei med "Hot Rod Queen", tittelkuttet fra platen. Stil- og utrykksmessig er det mange band i denne rockabilly- og bortimot teddyboy-båsen, men Bulllet Proofs store styrke er at de skriver sine egne låter som melodi- og arrangementsmessig går utapå det meste, de flotte koringene hjelper også godt til. At de krydrer settet med en og annen kjent låt fra helter som Eddie Cochran, men også nyere band som for eksempel The Domestic Bumblebees, løfter opplevelsen enda noen hakk. Scenen på Kiel-ferja er foreløpig i største laget, de har fortsatt en del å gå på scenemessig. Bassist Patrick Brindis jobber godt. Han er både over og under den store bassen og det spruter av fyren også når han "står rolig". Gitaristene kunne godt vært tøffere, eller autoritære, i bevegelser og holdning. De er ikke redde for å gå ut på scenekanten, men litt mer tøff-i-trynet-her-kommer-jeg, ville gjort susen. Men herregud, hvordan var man sjøl da man var 17 år? Bullet Proof slet litt med feedbackproblemer, men de lot seg ikke affisere nevneverdig. Å spille i halvannen time er i lengste laget foreløpig og det ble mange coverlåter etter hvert dog satte jeg pris på den tøffe versjonen av Green Days "Basket Case". Dansegulvet var imidlertid godt besøkt under hele konserten.
Toini & The Tomcats. Toini & The Tomcats kom med godt trøkk og autoritet. Det var skikkelig drag i bandet, det oste spilleglede og de eide den store scenen. Det feite lydanlegget ytte detaljene i musikken større rettferdighet enn på de mindre klubbene jeg har sett de tidligere. Kanskje fordi den hardtslående Ned Leukhart her ikke dominerte lydbildet på samme måte som på mindre steder. Bandet var skikkelig på hugget, Arne Ertnæs slappet tøffere enn noensinne og Toini & The Tomcats styrket med denne konserten stillingen som kongene på haugen i Norge. Noen mente dette var den beste konserten på hele cruiset, og det sier faktisk ganske mye.
Annita & The Starbombers. Det var blitt søndag og etter en liten tur i kalde Kiel og nye runder med discjockeyer og quiz, åpnet Annita & The Starbombers en sterk musikalsk meny. "This Little Girls Gone Rockin" satte med én gang standarden og det hillBILLY-swingte som bare det. Og slik fortsatte det med superautentisk, slappete rockabilly. Vi fikk en drøss obskure covere framført av gode musikere som la hele sin sjel i låtene. Det var tidlig på ettermiddagen og dette utmerkede ensemblet hadde fortjent fullere sal, men vi som var der fikk en super time der old-time country, jazzelementer og autentisk rockabilly gikk opp i en høyere enhet. En smakebit ligger på YouTube.
Si Cranstoun. Si Cranstoun har de siste par årene vært den store stjernen på 50-talls rocknroll-scenen med sin svært så sprudlende, glade og feststemte rocknroll-swing. Med sin første hit "Dynamo" og bandet sitt er han ikke bare nær ved å tangere sitt idol Jackie Wilson vokalmessig, men også en mester til å dra publikum dansende og all-syngende med på sine konsertfester. Det var lang kø utenfor Show Lounge før dørene åpnet. Blant båtens mange swingdansere hadde ryktene gått om "bra dansemusikk". I løpet av dagen hadde vi fra DJ Halland og Kallander hørt bøttevis med swing-rocknroll og her fikk vi liveversjonen. Meget stilsikker "Jackie Wilson-musikk". Og så så disiplinert band agitt. Det var groove for alle penga, stor spilleglede og imponerende presisjon. Iblandet mannens egne låter fikk vi covere som "Sea Cruise", "Reet Petite" og "Hallelujah I Love Her So" låter som gir en pekepinn på hvilken stil vi befinner oss i.
Si Cranstoun er en livlig frontmann, han hopper og danser og lager god stemning med sin vinnende væremåte. En imponerende forestilling og en skikkelig fest for swingdanserne som pakket det store dansegulvet under hele konserten. De 90 minuttene gikk fort, det ble danset mellom bordene og det var vanskelig for Si Cranstoun og gruppa hans å få avsluttet en strålende forestilling. Eddy & The Backfires er et villtert rockabillyband fra den autentiske 50-tallsgata som i dette tilfelle ligger i Hannover og Berlin. Med medlemmer fra blant annet Rob Ryan Roadshow og veteranen Randy Rich har de levert tøffe bopperytmer i 15 år nå. En tolv-timers arbeidsdag ventet denne anmelderen neste dag. Konserten med Eddy & The Backfires startet ikke før midnatt og jeg var feig og søkte lugaren. Tusen takk til Jon Einar Aandal som har sendt følgende rapport til ROCK: Eddy & The Backfires var et band som minte meg mye om Jack Baymoore And The Bandits. Fantastisk bra fra første låt. De spilte noen coverlåter, for det meste ukjente som helt klart kunne vært skrevet og utgitt på 50-tallet. En vokalist som hadde en god stemme for denne type musikk, og i tillegg et godt sammensatt band med karisma og dyktighet. Et band jeg godt kunne tenke meg å hente til Norge.
En stor takk går til Steinar Kallander for en fin tur med en flott musikalsk meny.
|
