I mars 1956 raste "Heartbreak Hotel" og "Blue Suede Shoes" oppover hitlistene. Det var rock’n’roll som gjaldt og RCA-produsent Steve Sholes ønsket et kvinnelig motstykke til Elvis og han fant det han lette etter i Janis Martin. For å cashe inn på Elvis’ suksess døpte RCA henne The Female Elvis. Hennes første singel "Will You, Willyum"/"Drugstore Rock’n’Roll" solgte 750 000 eksemplarer og førte til opptredener på Grand Ole Opry, American Bandstand og The Tonight Show, og Billboard kåret henne til den mest lovende kvinnelige artisten i 1956.

Flere suksessfulle singler fulgte, bl.a. en cover av Roy Orbisons "Ooby Dooby" og ikke minst hyllesten til labelkollegaen, "My Boy Elvis". Janis’ framtid som en av de første kvinnelige rock’n’roll-stjernene så veldig lys ut, men det var et lite problem.

Noen uker før hun skrev under for RCA giftet hun seg. Hennes mann tjenestegjorde i militæret og ble kort etter bryllupet sendt til Europa. Janis klarte dermed å holde giftermålet hemmelig i over et år. Da Janis besøkte mannen i 1957 ble hun gravid og slik verden var på 50-tallet var det ikke mulig for henne å forene morsrollen med en musikkarriere og RCA brøt kontrakten i 1958.

God stemning i studio med Rosie Flores (t.v.) og Janis Martin. (Foto fra coverheftet)

I 1960 gjorde hun et halvhjertet comeback med to singler for Palette Records før hun forsvant. På 70-tallet kom hun tilbake og opptrådte nå og da lokalt hjemme i Danville, Virginia. Under rockabilly-revivalen på 70-tallet ble hennes RCA-singler igjen ettertraktet. Bear Family Records samlet alle hennes innspillinger på to LP-er – "Janis Martin: The Female Elvis/Complete Recordings 1956-60" – og hun ble invitert til rockabilly-festivaler i Europa, der comebacket skjedde på en festival i England i 1982. I de neste 20 årene opptrådte hun med jevne mellomrom på festivaler både i USA og Europa, men hun kom seg aldri i studio, bortsett fra en gjesteopptreden på Rosie Flores’ "Rockabilly Filly"-album i 1995. Og det var her ideen til å lage et eget album ble født. Det gikk imidlertid over ti år før anledningen bød seg og i lag med Big Sandy-trommis Bobby Trimble samlet Rosie Flores et knippe musikere i et lite studio i Blanco, Texas, der de i april 2007 spilte inn elleve låter på bare to dager.

Janis Martin reiste hjem, fornøyd og stolt over hvor bra det hadde gått. Det skulle imidlertid ikke gå bra denne gangen heller. Bare fire måneder etter innspilingen døde Janis Martin av kreft (se nyheter for juli 2008 "Janis Martin komplett").

Å få noen til å gi ut platen ble dermed et problem siden Martin ikke kunne turnere for å promotere den. Rosie Flores tok til slutt saken i egne hender og startet kronerulling for å finansiere utgivelsen. Og det skal vi være glade for, det er nemlig ei knakende god plate som endelig ligger i spilleren.

Elleve låter som sagt, og det er fra første stund klart at Janis Martin var en usedvanlig sprek gammel dame. Lyden i stemmen er fin, rund alt. Hun er så inni musikken, og med det shuffle-swingete drivet går tankene noen ganger til The Blasters. Her er kun coverlåter plukket av Rosie Flores og Bobby Trimble, i all hovedsak gode valg. Et par låter er litt vel kjente, særlig "Wild One" som vi ikke trenger flere versjoner av, og en vispeshufflete "Long White Cadillac", som de likevel får godkjent for. Det swinger som rakkern og det er på høyde med både Blasters og Dwight Yoakam.

Musikerne er virtuost gode, det er litt som å være tilbake i honky tonkene i Nashville, og countryrockete i sjelen. F.eks. "Wham Bam Jam" (rockabillyklassiker vi kjenner med Ronnie Dawson) i ganske rett fram rock’n’roll-stil med Jerry Lee-piano, kunne nesten vært The Blasters. Eller "It’ll Be Me" (det står i coveret at dette er b-siden på "Whole Lotta Shakin' Goin On" i 1957, men jeg finner ingen slike utgaver), rask shuffle med flott rock’n’roll piano og edruelig virtuos gitar.

Sammenlignet med hvordan Janis hørtes ut i 1956 er dette modnere og mer kontrollert følelsesmessig. Jeg kan ikke huske å ha hørt en aldrende dame med så dybde i lyden og så veldig bra timing for rock’n’roll, Wanda Jackson inkludert. En lang fjær i hatten til Rosie Flores og Bobby Trimble som har samlet disse musikerne og ledet innspilingene med særdeles stø hånd.

Dag Bøgeberg