A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å






HVEM: Fatboy (S)
HVOR: Parkteatret, Oslo
NÅR: Onsdag 14. november 2012


Fatboys plater selger som hakka møkk og får mye skryt rundt om. Personlig har jeg et litt avmålt forhold til dem. Det er selvfølgelig mitt problem, og svært hyggelig da at Fatboy live gir meg mye mer. To el-gitarer (Hannu Kiviaho og Joakim Lindahl), ståbass (Alf Östlund), steelgitar/orgel (Jan Lissnils), trommer (Marcus Källström ) og kassegitar/vokalist (Thomas Pareigis) setter kontrollert og selvsikkert tonen for kvelden med det nedpå countryrockete tittelkuttet fra nyskiva, "Love Creole".

Fatboy er langt fra noe strait rockabillyband selv om de klinker til med reinspikka rockabilly innimellom. Om Mono Lake nevnte vi både Bowie og Morrissey. Samme gjelder for Fatboy, men sleng på en dæsj Chris Isaak og Roy Orbison, så har du en pekepinn på hvor varierte de er. Mange av låtene går i moll og med en vokalist med en fyldig alt i strupen blir det sjelden veldig villt, men du verden hvor det svinger.

De bruker ofte instrumentene på originalt vis. Ståbassen kan plutsetlig høres ut som en synth, gitaristene har pedaler av ymse slag og med en leken steelgitarist parret med originale akkordrekker, ofte i moll som sagt, skapes det et særegent uttrykk. Gitaristene Hannu Kiviaho og Joakim Lindahl låter som alt fra Scott Gorham til John Fogerty, Dave Edmunds og James Burton. Svært variert altså, men alt er Fatboy.

Og så har de fine låter, fengende komposisjoner som når langt utover "menigheten", platesalget forteller alt om hvor tilgjengelig musikken er. Aller best var de kanskje på vispeslentrende country og nesten western i låter som "Last Train Home" og "Busy Bee" – fin harmonisang og moll-vemodig steelgitar. Da fikk jeg gåsehud, vi snakker verdensklasse. Det var det ofte ellers også i den utsøkte menyen av ballader, pop, rockabilly, country og rock’n’roll fra hele gruppas karriere som ble servert i den halvannen time lange konserten.

Ekstranummer var et selvsagt krav og vi fikk blant annet en særegen versjon av "Mean Woman Blues" som frekt og elegant var gjort om til en Fatboy-original.

Jeg lover at jeg skal gi platene flere sjanser, men til nå er det liveversjonen av bandet jeg liker best, og da er Fatboy et av de beste.

Dag Bøgeberg – tekst og foto


Tilbake til anmeldelser 2012





HVEM: Fatboy (S)
HVOR: Gamla, Oslo
NÅR: Lørdag 6. november 2010


DJ Red Planet varmet opp publikum med rock’n’roll-videoer på storskjerm før konserten og Rockabilly Record Hop etterpå.

Fatboy er ekstremt flinke musikere og seksmannsbandet har full kontroll. Det låt rett og slett knallbra, og som for de fleste band, bedre live enn på plate, meget bra stemme på vokalisten og så var de velsignet med fin lyd.

Konserten varte en drøy time – som gikk alt for fort – og et nesten fullsatt Gamla så ut til å digge Fatboy. Midtveis strippet de bandet til en trio med akustiske gitarer og bass som fungerte veldig bra, men det ble kanskje i roligste laget for et lørdagsstemt publikum. Uansett, en feiende flott kveld.

Fatboy framførte disse låtene:
Bad news from pretty red lips
Draggin the river
Bare moon
Last train home
Springtime
Overdrive
Wayward one
Born to love one woman

Som trio:
Once had you
Way we were
Steelhearted

Memories of us
Busy bee
Dark city sky
Times running out
Down at the room
Way down low

Jarl Von Anshus - tekst og foto


Tilbake til anmeldelser 2010


Fatboy: "In My Bones"

Fat State Productions

* * *


Fatboy kommer fra Stockholm og dette er gruppas andre album. Skiva har vært ute noen måneder i de andre skandinaviske landene og slippes i Norge i forbindelse med at seksmannslaget gjør tre konserter under by:Larm i Oslo.

Ifølge presseskrivet er Fatboy inspirert av alt fra Faron Young, Stray Cats og Roy Orbison til The Smiths, Chris Isaak og The Cramps. Alle albumets elleve låter er skrevet av Fatboy og inneholder mer Chris Isaak enn Cramps, for å si det sånn.

Instrumenteringen er ståbass, gitarer, mandolin, steelgitarer og trommer. De har fått strykerhjelp fra Fläskkvartetten og jentene i Baskery (Slaptones) bidrar også.

Har hatt med platen i bilen ei god stund nå og spilt den en del også i stua. Inntrykket som har festet seg er ei svært velprodusert og velspillende plate med for mange rolige "Chris Isaak"-låter. I perioder glir albumet avgårde nesten uten at man merker at låtene skifter. Det glimter heldigvis til noen ganger, og singelvalget "Way Down Low" – godt dunkende midtempo, moderne rockabilly, framført svært kontrollert, og den fengende vispetrommende Roy Orbison-inspirerte "Busy Bee" er denne lytterens favoritter. Sistnevnte skal også være med i den svenske stjerneprodusenten Måns Herngrens (noen som husker tv-serien "S*M*A*S*H" på 90-tallet?) neste film.

Fatboy var nominert i kategorien "Bästa Grupp" i den svenske Spellemannsprisen, der Soundtrack Of Our Lives stakk av med trofeet.

Dag Bøgeberg


Tilbake til anmeldelser 2009