Etter å ha lidd oss gjennom et utrolig kjedelig supportband på altfor høyt volum kom Chris og bandet på scena til stor jubel fra et stort publikum, imponerende mange til å være en onsdagskveld. Chris var som vanlig ulastelig antrukket, i rød dress med paljetter, en sær blanding av Las Vegas og Nashville. På alle andre ville det ha virket kitsch, men på Chris Isaak er det bare kult.

Chris’ band, Silvertone, består stort sett av de samme musikerne som var med i "The Chris Isaak Show" på TV2 Zebra for noen år siden, med unntak av keyboardist Scotty Plunkett og perkusjonist Rafael Padilla. Kenny Dale Johnson på trommer, Hershel Yatovitz på gitar og Roland "Roly" Sally på bass. Roly og Kenny har vært med Isaak helt siden den første skiva i 1984, mens Hershel kom med i 1995. Muligheten til å ta bandet i nærmere øyesyn kom da alle musikerne, minus Scotty, kom fram på scena og spilte noen låter med nedstrippa instrumentering.

Chris Isaak har svart belte i publikumstekke og et svært samspilt band med god kjemi og stor spilleglede. Vitsene, Chris’ vennskapelige småmobbing av bandet og andre morsomheter er nok regissert og godt innøvd, men både Chris og medmusikerne er gode nok skuespillere til at mye av det virker improvisert. Det største publikumsfrieriet kom under "Love Me Tender", da Chris, til stor jubel spesielt fra den kvinnelige delen, i ren Elvis-stil beveget seg ut blant publikum. Populært var det også da trommis Kenny startet på feil låt og som straff måtte fram på scena og synge "California Sun", med Chris sjøl på trommer! Begge kom fra det med æren i behold, men "skomaker bli ved din lest" er vel en grei oppsumering av stuntet.

Vi fikk låter fra alle skivene Chris har gitt ut, med unntak av juleplaten fra 2004. Blant høydepunktene var "Dancin’", "Somebody’s Crying", "Best I Ever Had", "Western Stars", "Baby Did A Bad Bad Thing", "Blue Hotel", "San Fransisco Days" og Roy Orbisons "Oh, Pretty Woman". Og selvfølgelig fikk vi Chris’ egen klassiker "Wicked Game" som kom uventet tidlig i en konsert uten dødpunkter.

Kveldens største applaus, kanskje med unntak av under åpningstonene til "Wicked Game", kom da Chris kom på scenen til ekstrasettet iført sin velkjente speildress, uttrykket "bling" får en helt ny mening!

Etter 1 time og 40 minutter og 26 låter var det slutt. Jeg kunne godt ønsket meg en halvtime til, men de beste konsertene virker jo alltid for korte.

Arild Rønes – tekst og foto