Viva Las Vegas #13 var nok en hyggelig opplevelse i ørkenen, vår fjerde på få år, og vi trives godt over there.

Som sist startet festivalen med pre-party hjemme hos festivalsjef Rockin’ Ronny Weiser. Grunnet sterk vind ble jamme-arrangementet, som vanligvis pleier å være i bakhagen, flyttet inn i stua hvor vegg-til-vegg-teppet råder. Men det funka veldig bra, selv om ikke alle fikk plass samtidig.

En del ukjente artister presenterte seg denne gangen, sammen med at par av banda som skulle spille på selve festivalen. Hi Voltage var et av disse, og da de spilte "Baby, Please Don’t Go" gikk Ronny helt bananas. Det samme skjedde for øvrig på selve festivalen da Ronny ble dratt opp på scena, se bildet under.

Her er Ronnys (til høyre) egne ord: "They played that song first at my house about six years ago, and then again a year later when Paul stood up on a chair and literally made his guitar talk! Then they played it again this Meet & Greet. It is an incredible addictive soulful song, kinda like "Lonesome Train" by Johnny Burnette. "High Voltage" version of the song is irresistable, truly a rockin' revelation! I didn’t really wanna go on stage, because I felt it might be rude and arrogant towards the band, but then the audience kept pushing and Keith (the vocalist) stuck a mike in my face, so I figured it was OK to get on stage. I had lotsa fun!!!"

Torsdag var det festivalstart, andre gangen på The Orleans etter at de 11 første ble holdt på et mindre hotell.

Kun fire band på torsdagskvelden med en del DJs innimellom. Rip’em Ups var et kult bekjentskap, småtøff rockabilly av den nyere sorten. Big Sandy stod vi glatt over, han blir litt for smooth som artist, men han presenterer bandene på en ypperlig måte. Kveldens høydepunkt ble Barrence Whitfield som vi også så for noen år siden. Knalltøff screamin’ blues og rock’n’roll, selvsagt rulla han rundt på scena som han pleier og "Stop Twisting My Arm" rocka noe inni granskauen!
Barrence Whitfield på YouTube.

Fredag og mer action, skulle egentlig begynne kl 14.00 i puben, men smartingene hadde prestert å sette opp Chop Tops der inne klokka 15.00, og allerede kl 13.45 var det 150 mann i kø. Dermed ble Rhythm Dragons første stopp klokka 17.00. Nytt band for meg, men jævlig tøft med dubbelnecked Gretsch, det rocka vilt!
Rhythm Dragons på YouTube.

Like etter overtok Dave Wolfe med noe som ble presentert som The Dave Wolfe Vegas Revue med gjesteartister, blant annet spilte Peter Sandberg fra Go Getters trommer, dog sittende denne gangen, men han bidro med 5-6 tøffe Go Getters-låter, og etter en drøy time ble bandet jaget av scena. Det er 45 min + 1 ekstranummer som gjelder, og selv om disse gutta kunne spilt hele kvelden, så går ikke det når det i tillegg er en drøss med DJ’s fra all over som skal ha sin tilmålte spilletid innimellom konsertene. Ser forresten at Dave Wolfe skal spille med Go Getters på Power Big Meet i juli, kan nok være verdt et besøk. På bildet til høyre spiller Dave med Brian Setzer i 2005.
Peter Sandberg med Dave Wolfe på YouTube.

Royal Deuces ble neste band ut for vår del. Knalltøft det også. Johnny Cash-style country og rockabilly med en veldig karismatisk vokalist i Mitch Polzak, faktisk veldig lik Elvis. Også en jævel på banjo, det tok helt av.
Mitch Polzak på YouTube.

Så var det tid for en matbit før vi hastet tilbake for å høre de siste låtene med Jinx Jones, hvis konsert best kan beskrives med et ord: TWANG!

Marti Brom var på forhånd utpekt som kveldens store høydepunkt, men det tok aldri helt av, kanskje på grunn av backingbandet Quarter Mile Combo. Marti var mye tøffere for noen år siden da hun ble backet av blant andre Horton Brothers, Deke Dickerson og Carl Sonny Leyland.

Så ble det en ny tur ned i puben for å høre bandet med det noe merkelige navnet Seatbelt & Pecking Order.
Seatbelt & Pecking Order på YouTube.

Blind Rage skulle spille noen timer senere, det er Link Wray så det holder, men jeg orket ikke vente på det. Begynte å bli sliten i beina, creepers er ikke noe særlig til fottøy over lengre perioder.

Så var det plutselig lørdag og tid for bilshow. Hadde også sterke planer om å få med meg Truly Lover Trio med sin Roy Orbison-aktige stemme, men bilshowet tok rett og slett for lang tid. Det er enormt, med mange salgsboder du må innom, og mange pinup-damer som skal fotograferes.

Klokka 16.00 gikk The Chop Tops på den store scena på parkeringsplassen utenfor hotellet, den var bygd inn som en del av bilshowet med tanke på å få plass til alle når Chuck Berry skulle på klokka 18.00.

The Chop Tops-gitaristen med trådløs gitar.

Endelig fikk jeg høre en hel konsert med denne California-trioen som er utrolig populær der borte. Og de skuffet virkelig ikke. De spiller surf, rockabilly, psychobilly med mer, og det er nødvendigvis ikke så mange låtene en liker, hvertfall for egen del, MEN, det er et helvetes liv hvor enn de spiller. Gary på trommer øser ut av seg en drøss med kommentarer mellom låtene, han har veldig klare meninger om det meste og mye er morsomt. Og så er det Shelby, da. Vanvittig tøft å se den mannen traktere Gretsch-en sin, det rocker noe så inni en viss plass! Han spiller som oftest trådløst ettersom han ikke er av typen "rett-opp-og-ned-gitarist", dette fikk vi til de grader se denne ettermiddagen da han plutselig havnet på ryggen til en svær branne som banet seg vei ut blant publikum mens Shelby rocket videre!
Gary: "We play all kinds of music, but we started as a rockabillyband and we’re gonna fucking die like one!" ‘nuff said!
The Chop Tops på YouTube.

Up next: Mr Chuck Berry! Vet ikke helt hva jeg forventet, men nå i etterkant, så synes jeg det er greit om fyren legger gitaren på hylla nå, for det var ikke mye lyd igjen i verken gitar eller mann. Så vi ga oss etter fem låter, men vi har uansett sett Chuck Berry live!

Brukte heller tida før alle andre skulle inn igjen til å få oss en middag før Deke-showet. Og hvilket show det skulle bli! Vanligvis pleier Deke Dickerson å starte med 30-45 min med egne låter og eget band, men denne gangen hadde han ikke tid. Mange gjesteartister i tillegg til at han måtte være ferdig før burlesque-showet.

Deke Dickerson's Guitar Geek Show. Deke med hatt.

Den siste halvtimen foregikk som The All Harvey Band, med sønnen til en "kjent" gitarbygger ved navn Jim Harvey (jeg er ikke så inne på dette, mulig fyren er godt kjent for dere gitarister) fra San Diego og noen gamle helter, veldig artig opplegg.

Del Casher heter en av dem som var med. Han er visstnok oppfinneren av wah-wah pedalen og har spilt film sammen med Elvis. "I can get you a wah-wah pedal for 1000$. They only cost 89$, but the autograph is 950…"
Se Deke Dickerson's Guitar Geek Show på YouTube.

Neste post, Union Avenue fra Skottland. Og det er virkelig saker! "I Shot The Sheriff" i hærlig galopperende Cash-stil. Eller hva med " Sympathy For The Devil"? Har hørt rykter om at dette bandet kommer til Norge i høst, så følg med.
Union Avenue på YouTube.

Så var det å haste videre til neste spillested for å med seg de siste låtene til Barnstompers, og det låt faktisk jævlig tøft, mye mer rocka enn sist vi så dem. De ga ut en ny skive under festivalen, men denne går i nøyaktig samme spor som deres to første, med unntak av at Annita er med og synger på en del låter denne gangen.

Wanda Jackson droppet vi, det var kø lang vei, og etter konserten skrev hun autografer i to timer.

En halv time over midnatt var det tid for Hi Voltage med Paul Paterson fra Union Avenue på gitar. OK konsert det også, og det tok selvsagt helt av da Rockin’ Ronny Weiser fikk mic’en oppi ansiktet og sang en strofe før han ble dratt opp på scena da de spilte "Baby, Please Don’t Go", se forøvrig bilde lenger opp på denne siden.

Sally Jo.

Lørdagen ble rundet av med Excellos, et bluesabilly-band hvis typer så jævlig tøffe ut innledningsvis, trodde det skulle bli skikkelig rock’n’roll, men akk så skuffet jeg ble. Holdt ut samtlige 50 minutter selv om de ikke hadde en eneste god låt. Kjedelig og tung bluesabilly og definitivt ikke den avslutningen jeg hadde håpet på.

Så var det plutselig søndag, tiden flyr fort når en har det gøy. Justin Curtis startet showet for vår del, dette er veldig country til tider, men ståbassist Sally Jo er verdt noen ekstra blikk, og de sang veldig bra sammen. Greit med en myk start.

Madammen stakk av da Chop Tops kjørte i gang, men med tanke på køen som var fredagen, så ble jeg værende siden jeg først var inne. Kanskje unødvendig å høre dem to dager på rad, men da Gary nevnte at de skulle ha med noen gjesteartister, så måtte jeg bare bli.

Stor jubel da Deke Dickerson dukket opp, og de gjorde to låter, blant annet "Tear It Up". Deke er en artig fyr, han har alltid en kommentar på lager. Om trommisen Gary: "You know, I think Gary’s up for Guinness’ Book of Records, as the person who’s said "fuck" most times on Easter sunday." Det var også meningen at Peter fra Go Getters skulle gjøre et par låter med dem, men han slet med en liten hangover (16.30...), så det gikk i vasken.

Carl Sonny Leyland kl 21.30 var et forventet høydepunkt for min del. Han er en jævel på piano, men det tok aldri helt av, ble nesten litt kjedelig til tider. Så da var det over til Crazy Joe Trio, noe jeg VISSTE ville bli bra! Fantastisk gitarspill og tøffe låter, akkompagnert av Deke Dickerson og hans trommis Chris "Sugarballs" Sprague. Og plutselig dukket Del Casher fra The All Harvey Band kvelden før opp, og det ble riktig gøy. Han tok faktisk scenen og ingen hint om at nok var nok, så derfor ble det mye improvisert på slutten, men det funka ypperlig!
Crazy Joe Trio på YouTube.

Annita & the Starbombers var festivalens siste band, og et band madammen hadde gledet seg veldig til. For min del ble det litt for mange like låter, det er ganske likt Barnstompers på skive, hvilket er ganske naturlig siden The Starbombers faktisk er The Barnstompers. Også Annita lanserte ny skive under festivalen, og vi fikk mange låter derfra. En helt grei avslutning for min del.

De siste 5-6 timene var viet DJ’s, så vi tok kvelden der og da. Festival med creepers og høyhælte sko (på madammen altså) er slitsomt, punktum finale! Men gøy var det denne gangen også, uten tvil.

En liten kuriositet til slutt. Var innom en butikk på et av hotellene, jeg mener det var Mandalay Bay. Inne i en glassramme stod en gitar som hadde tilhørt Jimi Hendrix, visstnok hans første Fender Stratocaster, og også den han brukte på slutten av karrieren. Pris? Kun 750.000 USD...

Flere bilder ligger her. (Har skrevet litt info rundt bildene, så les hvis interessert.)

Festivalens web-side.