Marti Brom: "Not For Nothin’" Ripsaw Records / Goofin’ Records * * * * Marti Brom er født og oppvokst i St Louis, Missouri, men har som voksen bosatt seg i Austin. Jeg leste en gang at hun hadde visjon om å bringe "hillbilly glamour to country and rockabilly music", og på mange av platene sine har hun nok også klart det, både platesalg og gode anmeldelser tyder på det. Hun platedebuterte i 1992 med singelen "Crazy Fever", skrevet av High Noon-gitarist Sean Mencher, og i ’98 kom det første ordenlige studioalbumet "Mean!". En håndfull album har det etter hvert blitt, de fleste på Goofin’ Records og ofte er Marti backet av de eksellente finnene i The Barnshakers. Denne gang er det musikere fra Washington DC som utgjør hoveddelen av bandet. Knallgode musikere med den oppfinnsomme gitaristen Pedro Sera i spissen. Foruten gitar, bass, trommer og piano krydres det med saksofoner, feler og steelgitar, og etter coveret å dømme syns nok Marti Brom at det er stas at Bill Kirchen bidrar både som komponist og twangy baritongitarist på et par låter. Dette er en på alle måter helproff produksjon og det starter tøft med svingete rockabilly med et drag av svart rhythm’n’blues i godt kjente "Finders Keepers" før det går over i slepen countrybilly på Bill Kirchens "Get A Little Goner". Feler og steelgitar overtar og farten skrus ned på kjente "Not For Nothin’" i et slags vispekompende pop-a-billy arrangement. Utover på platen mister jeg likevel litt konsentrasjon innimellom. Kan det være for mange rolige låter tro? Jeg merker at jeg etter hvert kvekker til hver gang tempoet skrus opp, noe det gjør litt for sjelden på de 15 låtene, og særlig midtpartiet på platen blir, tross topp musisering, litt kjedelig. De siste fem låtene har en "høyere gjennomsnittshastighet" og fanger igjen denne lytteren med flere jazz-bluesete countrybilly låter, og før nevnte gitarist Pedro Sera er god med sine bendete soloer. Og særlig på "Write Me In Care Of The Blues" i kontrollert, bluesete rockabillystil rocker, bender og harver Sera suverent på gitaren. Platen vokser en god del, men for lange partier i samme sakte stemning gjør likevel at "Not For Nothin’" ikke når helt opp til for eksempel "Wise To You" (se under). Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2010

Marti Brom - Wise To You Goofin' Records Rating: 9 Tenkte jeg fikk slenge med en skive til da jeg kjøpte den siste Brian Setzer skiva. Valget falt på Marti Broms siste utgivelse, "Wise To You". Setzer’n har gått to runder i spiller’n og siden stått og støvet ned i hylla. Martis plate derimot er snart utslitt! Wise To You inneholder 16 låter. På elleve av dem, "The Helsinki Sessions", er det the Barnshakers som står for backingen. På de fem andre, "The Austin Sessions", er det et skikkelig stjernelag som trakterer instrumentene: Nick Curran på gitar, Lisa Pankratz på trommer og Brad Fordham på bass. Og la det være sagt med én gang: Våre finske venner slår amerikanerne ned i støvla. Ikke at de "amerikanske" låtene er dårlige, de "finske" er bare så mye bedre. Dessuten passer the Barnshakers hillbilly/rockabilly-stil mye bedre til Martis stemme enn Curran/Pankratz/Fordham som beveger seg i mer blues/rhythm & blues-terreng. Plata åpner tøft med "That Crazy Beat", litt Janis Martin møter Patsy Cline. Martis stemme er så vakker og tøff på samme tid at det er en fryd. Hun har det udefinerbare som får deg til å fryse på ryggen. Andre kvinnelige sangere som gir meg samme følelsen kommer jeg i farten bare på Josie Kreuzer. Mannlige sangere som gir meg samme følelse er Nick Curran og han synger duett med Marti på "I Changed My Mind Jack", og det er min favoritt fra "The Austin Sessions". Låtene med the Barnshakers er alle favoritter. De er så bra at det er umulig å plukke ut hvem som er best. Det veksler mellom country alá Patsy Cline og rockabilly og rock & roll alá Janis Martin, Wanda Jackson og likesinnede medsøstre. Det hele er gjort i en meget tidsriktig stil, som the Barnshakers er eksperter på. Innimellom kommer det en og annen låt fra "Austin-delen" av skiva. Som sagt er de ikke dårlige, men de når ikke opp til samme kvalitet som resten. Dessuten er de såpass forskjellige i stil at det blir litt kræsj i mine ører, og trekker helhetsinntrykket litt ned. Nevnes bør også Ted Roddy som også er med på en duett. Men låta "You’re The Boss" er gjort bedre av både Elvis/Ann Margret og Brian Setzer/Gwen Stefani før og burde vært utelatt. Har du den minste interesse for rockabilly eller tradisjonell country er dette en skive du MÅ ha. Og har du ikke det så får du det etter å ha hørt dette mesterverket. Arild Rønes

Tilbake