DJ Razorback snurret et veloverveid utvalg plater før konserten. Tviler på om så veldig mange i det velfylte lokalet fikk med seg at det i all hovedsak dreide seg om originaler til låter Vazelina Bilopphøggers, med tekster på totendialekt, har gjort til folkeeie i Norge, og stemningsmessig var det en utmerket oppvarming til konserten.

Til øredøvende jubel entret Eldar Vågan & The Eldarados scenen i intime Mono. Selv om dette ikke er Vazelina Bilopphøggers så ble det med en gang klart at Eldar Vågan er sjelen og hjernen i Vazelina. Den humoristiske måten han presenterte bandet på før de begynte – piano, ståbass og trommer – kunne vært hentet rett fra en Vazelina-sketsj og musikken var tuftet på Vazelina-ideen med kjente og ukjente låter hentet fra Eldars musikalske hovedinteresse – rock’n’roll og rockabilly fra 50- og 60-tallet utstyrt med tekst på totendialekt. Konserten bød da også på drøssevis med låter fra Vazelinas repertoar, noe publikum satte stor pris på og folket gaulet med.

Et pipete orgel dro i gang konserten og en ganske så tøff og autentisk versjon av Nick Lowes "Half A Boy And Half A Man" – på totendialekt selvsagt – satte standarden før "Corrine Corrina" hevet stemningen enda et hakk. John Fogertys "Rockin All Over The World" var blitt til "Kapping All Over The World" (Kapp er et sted på Toten) og med "Je har itte bruk for giftering" var tonen for kvelden ettertrykkelig satt.

Eldar ser det humoristiske i alt og dro lange morsomme monologer, både innøvde og spontane, og med situasjonsbeskrivelser de fleste kan kjenne seg igjen i, by eller land. Og som oftest passet historiene som innledning til neste låt. Eldar Vågan & The Eldarados kan vel beskrives som et showband i rock’n’roll-drakt som er like vellykket på rockklubb som på julebord.

I denne settingen fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med gitaristen Eldar Vågan. At han har stor forståelse og følelse for rock’n’roll og rockabilly har vi visst lenge. Men han er ingen virtuos, og han vet det sjøl – soloene var tradisjonelle og stort sett ganske rett fram. At en klubbkonsert med et heiende publikum rett foran mikrofonstativet kanskje er litt uvant og oppildner til spontane løp og utskeielser, var muligens årsaken til en del skødd, uten at det gjorde noe. Og soloen på "Vil du ha totning mæ hølsveis?" ("Will You Still Love Me Tomorrow?") var nydelig, med flott countrybending.

Innimellom tredde Eldar på seg trekkspill – et instrument som itte lar seg kombinere med alkohol – og mange av låtene med denne besetningen ble framført i slepen swing-jazzete stil med vispetrommer og "jazzakkorder".

Det swinger av Eldar Vågan & The Eldarados på kjappe rockelåter som "Bomull i øra", "Men gå forbi" ("Just Walk On By" (Leroy Van Dyke)) og "Bigamist i kvæll". Men på de sangteknisk mest avanserte Vazelina-låtene – "Det bæste i væla er gratis" og "Feil sie ta Mjøsa" for eksempel – så savner vi Viggo Sandvik, ikke mange matcher vokalen til den karen, ei heller Eldar Vågan.

Det rocka som bare det på "RockBilly Boogie" – med norsk tekst selvsagt – Eldars hyllest til helten Robert Gordon, ganske så tro var de mot Johnny Burnettes original "Cincinatti Fireball" og "Skinnmagre høner", gikk alle rett hjem hos det glade publikummet. På "Bonde i fra bygda" ("Okie From Muskogee", Merle Haggard), i gyngende countrybillystil, glemte Eldar teksten på et versj. Sangen stoppet opp mens musikken spilte ivei, Eldar ropte etter Big Hand, men han var ikke der i motsetning til mange andre kjente musikanter (Odd Nordstoga, Eigil Berg, Geir Lynnismann Sundstøl, Knut Hem, var blant de vi så), så ingen hjelp å få. Rutinerte Eldar rodde det selvsagt elegant i land og det ble bare sjarmerende.

Ekstranummer var et folkekrav, vi fikk én låt før en sliten og gjennomvåt Eldar Vågan banet seg vei til garderoben mens et lykkelig Mono taktfast, men forgjeves, i flere minutter ropte etter den folkelige og meget underholdende totningen før DJ Razorback satte definitivt punktum med Billy Lee Riley og "Red Hot".

Dag Bøgeberg - tekst og foto