Nick Lowe: "Jesus Of Cool" Proper Records * * * * 30-års jubileumsutgivelse av Nick Lowes solodebut dette, og en sterkt utvidet sådann. Klemt innimellom Dave Edmunds og Rockpile og produsentoppdrag for Elvis Costello, Graham Parker, Dr Feelgood og The Damned, er "Jesus Of Cool" (1978) en oppsamling av det Nick Lowe i løpet av et par år spilte inn innimellom alt annet. Låter fra tiden hos Stiff Records ("So It Goes", "Marie Provost") ligger side ved side av et vidt spekter av stiler og influenser som Nick skamløst stjal fra. Åpningskuttet "Music For Money" kan lett oppfattes som en omskriving av 10cc’s "Art For Art’s Sake" og eksempelvis "I Love The Sound Of Breaking Glass" har lånt mye fra David Bowies Berlin-periode. Vi får 50-tallsinnspirert teen-pop på "Little Hitler", Motown bubblegum på "Nutted By Reality" og tilløp til garage på "Shake & Pop". Kjapp new-wavepop i stjerneklassen er liveversjonen av "Heart Of The City" som avsluttet det opprinnelige albumet. Her er hele ti ekstralåter. Teenybop-parodien "Rollers Show", coverversjonen av Billy Furys "Halfway To Paradise", en tidlig versjon av den senere hit’n "Cruel To Be Kind" og studioversjonen av før nevnte "Heart Of The City", gjør at bonusdelen av albumet i seg selv nesten er et bedre album enn den første opprinnelige delen av "Jesus Of Cool". Innpakningen er i stjerneklassen, og nesten alene verdt penga. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2008

HVEM: Nick Lowe HVOR: Gamle Logen, Oslo NÅR: Søndag 28. oktober 2007 Nick Lowe i Logen. Omkranset av Gamle Logens ruvende krystallkroner og malerisk veggdekor som slett ikke vitnet mye om rock’n’roll, rusler Nick Lowe opp på scenen hvor det venter en akustisk gammel Gibson, en Peavey comboamp og en mikrofon. Den britiske gentlemannen gir oss lydhøre publikum et eksklusivt innblikk i sin låtskriver-skattekiste helt alene med ujålete enkelt, stødig og rutinert gitarkomp og en sjelsettende stemme som leker elegant og dynamisk i mikrofonen. Iblandet humoristiske historier med god avstand fra dype filosofiske utredninger får vi servert låter fra hans siste album "At My Age", "I Trained Her to Love Me" og "Long Limbed Girl", "Indian Queen" og "Lately I`ve Let Things Slide" fra "Convincer" og kjærkomne perler som "The Beast in Me" og "(What's So Funny 'Bout) Peace, Love, and Understanding", låta som gjorde ham finaniselt uavhengig (Nicks ord) da Curtis Stiger gjorde en cover av den på soundtracket til filmen Bodyguard. Andre høydare var "Heart Of The City" og "Cruel to be Kind". Nick Lowe leverte rett på sak, framsto som en varm humoristisk fyr med god ballast i ermet, og vi følte oss priviligert som fikk være til stede. Mannen ble trampeklappet inn to ekstra ganger og det gjorde ikke sååå mye at gitaren låt litt spisst og"uakustisk", kan jo hende det var tilsiktet, et lite snev av rockealibi ..... hva vet vel jeg. Jørun Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

Nick Lowe: The Convincer Proper Records The Convincer er siste avdrag i trilogien som startet med country-rock albumet The Impossible Bird og fortsatte med den mer vise-rockinspirerte Dig My Mood. Musikalsk lirker The Convincer seg imellom. Ingen overraskelser altså, og det er bra, fordi Lowe har ikke levert tre så helstøpte skiver på veldig lenge, hvis noensinne. Alle tre er varme, intime affærer, selv om alle har ganske forskjellige stemninger. The Impossible Bird var et essensielt «oppbrudds» album, Dig My Mood var lydspor til en forførerisk natt, mens The Convincer er ei laid-back skive som ganske enkelt føles godt. Skiva er rolig, enten Lowe er crooner på Johnny Rivers Poor Side of Town eller Homewrecker, der vi skjønner at mannen fortsatt elsker å bli forført selv om det har snudd livet hans opp ned. Og det er nøkkelen til albumet - det er en ekte sans for glede hos Nick Lowe, en sans han vet har vært en kreativ renessanse og at han elsker hvert sekund av det, har smittet over på skiva. Avslappa rockabilly på Has She Got a Friend? - albumets beste låt - detaljrikdommen på Lately I've Let Things Slide og den skjeve balladen I'm a Mess. Avslutningssporet, der han overbeviser sin kjære på Let's Stay In And Make Love, blir lytteren like forført som «objektet» av Nick Lowes hengivenhet. The Convincer er ikke banebrytende, men stappfull av sjarm, Nick Lowe-style. Dag Bøgeberg

Tilbake