The Swingville Bros. (Foto: Herman Lundeby) Jungle Tigers, her ved Chris Auer og Bend Holzapfel. The Hard Rollin' Daddies.

Lørdag åpenbarte seg med evig silregn og ettermiddagens utendørs live arrangement ble følgelig avlyst. Konsertlokalet på Trysil Hotell ble tidlig fylt opp og debutkonserten til The Swingville Bros er jeg totalt innhabil til å mene noe om, bortsett fra at det var fryktelig gøy å spille. Jeg tillater meg likevel å gjengi en sms jeg utpå natta fikk fra Johan Bjerke: "Jeg hadde bange anelser da det bak ei stortromme og en hi-hat satte seg til en gitarist, men PANG!, det rocka som faen. Jævlig tøft, og som det swingte!". Takk for den.

Jungle Tigers – to gitarer, el-bass og trommer – stilte i matchende tigermønstrede sjorter. De dro en tøff og kontant instrumental før de heiv seg på en twangy "C'mon Everybody" (Cochran). De spilte mange kjente låter – "Get Rhythm", "Oh Carol" og "Shakin’ All Over" for eksempel – i tillegg til egne ting. Bandet låt adskillig friskere enn på plate og hadde mye bra tostemt sang. Vi fikk noe spanskinspirert Bo-Diddley, instrumental surf og hot-rod i salig blanding, og selv om litt for mange låter var veldig kjente, så sitter vi igjen med inntrykket av et profft, variert og ganske originalt sett som fylte dansegulvet fra start til slutt.

Festen hadde nå tatt av ordentlig og stemningen var det ingenting å si på da The Hard Rollin’ Daddies klemte i vei med swingende og basslappende rockabilly. Gruppa har hatt godt av jobbene med Pep Torres og framstod mer originale og samspilt enn sist jeg så dem. Kun coverlåter som plukkes av feinsmeckere (egne låter er på gang), jeg var ikke i nærheten av å kjenne alle, og når det plukkes så nennsomt, trenger man egentig ikke skrive låter sjøl. Låtskriverne er forskjellig og stemningen og stilen i låtene er variert.

Vi fikk deilige ballader ("Important Words" (Gene Vincent)), heidundrende rock’n’roll, rockabilly, jazzete ("Goofin’ Around", en instrumental vi sjelden hører. Ikke rart, med det teknisk vanskelige gitarspillet som Anders Westhagen har full kontroll på), country og instrumentaler. De krydrer med slagere som "A Big Hunk Of Love" (dette hadde Elvis digga), "The Way I Walk" (Gordon), "Rave On" (Buddy Holly), og sjelden hører vi tøffere countrybilly enn når The Hard Rollin’ Daddies’ spiller "One Woman Man" (Johnny Horton), et fint supplement til Dwight Yoakams versjon.

Jeg var hyret til å ta bilder, så mye av tiden gikk med til det. En periode satt jeg bak bassanlegget og DER låt bassen like tørt slappete som på "Lovesick, Broke & Driftin'"-albumet til Hank III. The Hard Rollin’ Daddies er et av få norske band der bassisten (Frank Reiten) slapper gjennom hele konserten. Ofte dras det til på enkeltlåter, men sjelden hele tiden. Man behøver ikke reise lenger enn til Sverige for å høre bassister som slapper ordentlig hele tiden. Mulig jeg er konservativ, men rockabillyband med ståbass = slap! Dessuten er man jo avhengig av at lydmannen skjønner greia, og det gjør utmerkede Arild Rønes.

Festivalen gikk for første gang med overskudd, og ildsjel, arrangør, lydmann og musiker Arild Rønes var ved frokostbordet søndag formiddag allerede i gang med å tenke ut band til Rockaround Rumble 2011. Er Trysil egentlig klar over hvilken ressurs de har i Arild Rønes?

Dag Bøgeberg - tekst og foto