HVA: Oslo Rock City Jamboree HVEM: Big Truck + Mad Sin (GER) + Reverend Horton Heat (US) HVOR: Rockefeller, Oslo NÅR: Lørdag 27. oktober 2012  Big Truck.
Big Truck dro i gang med et rått, repetitivt gitarriff som gikk og gikk. En rutinert gjeng musikere vi stadig ser i andre sammenhenger er solide så det holder rundt vokalist Geir Ruud, alias Bebe Schöenfelt. Ian Fredrik Johannessens rå Tele jobber riffete oppå en solid rytmeseksjon (Bjørn Haglund, trommer og Geir Emanuelsen, bass) og med steelgitarhvinende Jørn Raknes ute til høyre på den store scenen. Det var tidlig og salen var ganske glissen da de startet, men det affiserte ikke Big Truck. Tøff, twangy countryrock med Geir Ruud som koste seg på scenekanten med sine litt underfundige svart-humor-låter. For eksempel "Drivin Cat With The Nine Wifes" om karen som gjennom ni stater krysser USA og underveis tar seg av de ni konene, eller historien om skogsarbeideren som setter seg på motorsaga i "The Man That Is Sitting Down" og den sakte countryweepern "The Gas Will Let Me Down". Men de kan rocke skikkelig også, som i "Movin" for eksempel, tøft som rakkern. Geir Ruud er kanskje det nærmeste vi kommer Hank3 her til lands. Deretter ble vi underholdt av nederlandske Crazy White Sean Freak Show. En gærning som fant på de utroligste ting. Vanskelig å beskrive, men at han skrudde en vinopptrekker gjennom nesa for så å trekke opp ei vinflaske er bare et av mange syke påfunn.
Mad Sin.
Mad Sin fra Berlin er et knallbra band med staffasjen i orden. Psychofrontmann Koefte De Ville med sine 150 kilo er ikke en kar du hadde likt å komme i klammeri med i ei bakgate en sen nattetime, men du verden hvor mye energi det er i mannen. Mad Sin spiller ikke bare superfort, de er også et solid rockabilly- og rocknroll band. Vi fikk låter fra store deler av gruppas 25 år lange karriere krydret med en og annen coverlåt. "I Shot The Sheriff", sunget av bassmann Valle, og "Brand New Cadillac" er eksempler på at Mad Sin har et ganske vidt musikalsk sinn. Men hovedgreia er det ingen tvil om: psychobilly! Dette var gitarist Matt Voodoos siste konsert med gruppa. Etter fire år sier han takk for seg og Koefte De Ville må nok en gang se seg om etter et nytt medlem.
Reverend Horton Heat.
En fjær i hatten for arrangøren som hadde klart å lokke verdens mest populære psychobilly-band, Reverend Horton Heat, til denne ene konserten i Europa i år. Instrumentalen "Psychobilly Freakout" sparker i gang før det går slag i slag med klassikere fra Texasbandets omfattende katalog (de albumdebuterte i 1991). Det er ei svært velsmurt rockabilly/psychobilly/rocknroll-pakke som står på scenen foran oss. At bassist Jimbo Wallace har mange tilhengere var lett å skjønne, maken til slappete håndtering av den store bassen er sjelden vare. Unisone Jimbo-rop gledet ham tydelig og da sangen "Jimbo" kom som fjerde låt var det livat foran scenen. Det var adskillig mer psychobilly nå enn forrige gang jeg så dem. En av mine favorittlåter "Indigo Friends" var knalltøff for et fryktelig driv, beste jeg har hørt på lange tider. "Drinkin and Smokin Cigarettes" fra det foreløpig siste nye albumet gjorde seg heller ikke bort. Vi snakker rockabilly med mange grep og finter fra herr Jim Heath. Dessuten sang han veldig bra. Han hadde sikkert bra lyd på scenen, noe også vi i salen hadde, hvertfall der jeg stod. Det var ny trommeslager siden forrige gang. Scott Churilla (var med på tidlige plater med bandet, men har vært i Supersuckers i fem år) var tilbake og fylte godt opp de store skoa etter Patrick "Taz" Bentley. Jim Heath ga gitaren til Jimbo som overlot bassen til pastoren og med rollene byttet om fikk vi "Johnny B Goode", "Big River" (Cash) og en Merle Haggard-låt framført i Reverend Horton Heat-spiller-country-stil der sistnevnte ble dratt ut i lengste laget. "400 Bucks" (fra 93-albumet "The Full-Custom Gospel Sounds of ") har tålt tida godt og det rocka skikkelig, gitaren bare gikk og gikk. Pastoren skrøt av Mad Sin og takket også Big Truck og arrangøren før Mad Sin-bassist Valle fikk komme på scenen og overtok bassen på to låter, bl.a. Bill Haleys "Rock The Joint" der gitarsoloen ble flott kopiert tone for tone, dog ble også denne tværet litt langt.
Reverend Horton Heat er allsidige som sagt, og tar heller ikke fem øre for å roe helt ned og spille jazzete filmmusikk ("In Your Wildest Dream"). Ikke alle syns det er like interessant og når enkeltlåter blir dratt ut unødvendig lenge skaper det uinteressante partier i konserten. Men alt i alt snakker vi en variert musikalsk meny med det særpregede uttrykket hele tiden inntakt, og når de rocker er det få som matcher drivet i Reverend Horton Heat.
|
