Shotgun Whalers er fornøyde etter en nylig gjennomført 10-dagers turné i Tyskland. Klubber, barer og festivaler fikk smake Vestfoldgruppas bluesete rockabilly og på flere steder er de ønsket tilbake.

Det var ganske glissent i salen da Shotgun Whalers litt før klokka 23 gikk på scenen. Det affiserte ikke kvartetten nevneverdig og de rullet i gang med en søramerikansk-inspirert instrumental. Vi fikk ellers både covers og originaler og store deler av debutalbumet ble framført, pluss mange av de ti nye låtene som er skrevet siden da. Gruppa føler seg tydelig hjemme på scenen og de låter tett og fint, men vi kunne kanskje ønsket det litt villere, noe bass og trommer må ta mesteparten av skylda for. Det ble for disiplinert og litt puslete der vi kunne ønsket at det sparket mer. Men ikke hele tiden heldigvis og etter et par låter hadde også vokalist Simen S Andreassen blitt varm i stemmen og sang mindre anstrengt enn på de første låtene.

Shotgun Whalers slo seg etter hvert mer løs og hovedinntrykket etter en times opptreden er ei ganske rutinert gruppe som elsker det de gjør. Og det gjorde også publikum som ble adskillig flere etter hvert. Versjonen av "Showdown" (Casanova) var tøff og Hallvard Eriksen viste jevnlig at han er en ganske så habil gitarist.

I pausene mellom banda fikk vi plenty med rockabilly i alle varianter fra roteskuffene til DJ Rassorrbakk.

Big Truck er Beat Tornados, forskjellen er hillbilly-frelste Geir Ruud, eller Bebe Schöenfelt som han også kaller seg, som låtskriver og vokalist. En stor personlighet i det Osloske rockmiljø. Hardhendt trommis og tøffere innstilling generelt gjorde at vi fikk en markert stigning i programmet. Tøffere country-billy, hillbilly, truckercountry får vi ikke her på berget. Stødig, rockete, proft – og den beste konserten jeg har opplevd med Big Truck var det vi var vitne til. Og, ja, "Nitro Express" er i Big Trucks hender fortsatt min favoritt truckercountry låt. Måten Geir Ruud drar i gang låta på sin 50 år gamle Hagstrøm Primo (bytta den til seg på Myrbraathen for 20 år siden) ved å skru på stemmeskruene er genial, og på "Going South" sklir det ut i rå halvpsykedelisk garasjeblues-country som varer og varer. Geir Ruud har mye svart humor inni hodet sitt og historien om skogsarbeideren som setter seg på motorsaga mens den er i gang i låta "The Man That Is Sitting Down" er ubetalelig. Musikalsk er Johnny Cash & The Tennessee Three en referanse.

Det nærmer seg et år siden jeg mottok en testpressing av det ennå uutgitte albumet "What Planet Are You On? ". Låtene derfra sitter veldig bra live og Big Truck har tatt noen steg opp siden innspillingen. Oslogruppa leverte nemlig en konsert av internasjonalt format på Gamla denne kvelden. Truck On!

Mitt første møte med The Retrorockers fra Nord-Møre dette, hobbybandet til trommeslager Øyvind Blomstrøm og gitarist/vokalist Brynjar Takle-Ohr fra americana-gruppa El Cuero. Rapporter fra tidligere konserter fortalte om et bra rockabillyband med repertoaret stappet med frenetiske versjoner av Cochran-, Vincent-, Holly- og Ricky Nelson-covers.

Tre Humbucker-mikrofoner på Gibson SG’n og Keith Richards-hodeskallering på fingeren, speilbekledd ståbass og stående trommeslager var det estetiske synet da trioen klatret opp på scenen. Først en rolig blueser for å sjekke at alt er som det skal før en frenetisk "Maybelline" (Chuck Berry) spruter i gang. Gode musikere som i The Retrorockers får utløp for sin kjærlighet til 50-talls rock’n’roll. Melodiøse "Blue Days, Black Nights" (Holly) er perfekt, komplett med flott harmonivokal. Kjære klassikere strømmet på og konserten framsto nærmest som et Best Of-sett av femtitallsrock. Som oftest spilte gutta fort, men krydret med saktere innslag innimellom, f.eks. den jazzslepne versjonen av "Ain’t She Sweet". Et par egne låter snek seg også inn - tradisjonelle rockere som vel falt litt gjennom i selskap med gullkornene.

Ikke for puritanere dette. Det var tydelig at Retrorockers til daglig ikke spiller rockabilly, etter hvert ble det litt bråkete med heavy-vreng på gitaren, og med alle de kjente coverlåtene vi har hørt ørtenhundre ganger snek en følelse av hva-er-vitsen seg inn. Men herregud, det svingte godt, de kunne spille fort og det smalt bra i kontrabassen. Er helt greit å spille coverlåter, men grav litt djupere og finn noen som ikke er så kjente, det er nemlig plenty å ta av. Konserten ble avsluttet på The Who-manér med instrumentene liggende i en haug på scenegulvet.

Dag Bøgeberg - tekst og foto