The Mobsmen: "Fraternitas Aurum Factorem" Double Crown Records * * * * Norges surfkonger er her med sitt andre album, en kraftdemonstrasjon av hvordan tradisjonell surf skal framføres og låte. The Mobsmen høres ut til å være programmert til å spille slik, de later til å være ute av stand til noe annet. Og det er helt greit. Som willy b en gang sa: – Det er bedre å ikke utvikle seg enn å innvikle seg. Ålreit, de har utvidet besetningen med fast organist, en spiss Farfisavariant som utvider, eller hvertfall endrer lydbildet en smule, og lyden er en tanke mer åpen enn forrige gang. Men alt i alt så forsetter "Fraternitas Aurum Factorem" der "Scelerats Syndicate" sluttet for tre år siden. 13 låter denne gang og bortsett fra to covere er alt sjøllaga. Amerikanske The Sudells "Pow Wow", ei låt som står like godt i dag som i 1964, sklir rett inn i The Mobsmens tidløse musikalske univers av spiss reverbdynka Fendergitar, energisk rytmeseksjon og Farfisaorgel. Samme med "Smau Sound", hentet fra Bergen Beat-Shadowsbandet The Quartermasters fra tidlig 60-tall. Amerikanske Double Crown Records’ utgivelser distribueres over store deler av verden og The Mobsmen har følgelig en stor tilhengerskare i instrumentalrock-miljøer i mange land. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2013

The Mobsmen: "Le Mans" Big H Records * * * * Le Mans hørte denne lytteren om første gang i tegneseriebladet Tempo på 60-tallet. Bladet inneholdt mange forskjellige serier og den som fenget mest var historien om racerbilkjøreren Mark Breton som bl.a. kjørte 24-timersløp på Le Mans-banen i Frankrike. En av hans konkurrenter het for øvrig Jacky Ickx – et navn som var umulig å uttale, men som jeg mye senere oppdaget var en virkelig racerbilkjører fra Belgia. Nok om det, nå er det 2012 (24-timersløp på Le Mans arrangeres fortsatt hvert år), Tumblewine Films har laget filmen "4-5-6 Feet Below" og i den anledning har The Mobsmen laget to låter som lydspor i filmen. Låter som vitner om et nerdete stilsikkert band med tradisjonell surfmusikk som spesialitet. Stemningsmessig har The Mobsmen ett gir, skrev jeg en gang, men ett gir i musikkens verden kan favne ganske vidt. "Le Mans" stiller med ei ilter basslinje og de energiske trommene og opp-og-ned melodien på den spisse gitaren gir inntrykk av en racerbil som raser av gårde og noen ganger holder litt for høy fart i svingene. Man må holde pusten, klarer bandet å fullføre linja? Ja, hver gang selvfølgelig, og etter to minutter og 25 sekunder er låta ferdig og bilen trygt i mål. "Wavy's Revenge" heter låt nummer to. Det fortsetter i omtrent samme leia, men en del mollakkorder forteller oss at denne bilen nok ikke kjører like fort. Likevel er det kanskje "Wavy's Revenge" jeg ville sittet på med rundt Le Mans. Burt Rocket – "Kingpin of Norwegian Instro Scene" – har styrt knapper og produsert og jeg formoder det er han som spiller det stilige pipeorgelet på "Wavy's Revenge". Platen lanseres digitalt 27. september (samme dag som "4-5-6 Feet Below") og en vinylsingel kommer i oktober. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2012

The Mobsmen: "Scelerats Syndicate" Double Crown Records * * * * * Oslo-gruppa The Mobsmen er stolte tradisjonsbærere av tradisjonell surfmusikk slik den ble framført i California tidlig på 1960-tallet. Med spiss Fendergitar-lyd overrøst med reverb og en superenergisk trommeslager som har skjønt alt, sendes tanker og følelser til klassiske surfband som Original Surfaris, Fender IV, The Pyramids og Eddie & the Showmen. "Scelerats Syndicate" er The Mobsmens debutplate og inneholder tolv låter. De fleste er instrumentaler, men ikke alle og eksempelvis "Holy Gold" er en hit i heimen for tiden. Uskyldig og litt vemodig melodi svøpt i stilsikker og energisk surfmusikk. De fleste låtene vokser godt, tre av dem er covers og særlig er "Similau" (Clar/Coleman) vellykket. Drivende energisk med sedvanlig spiss reverbgitar, fin mollstemning med tøft og enkelt riff. Låta er tidligere spilt inn både med og uten vokal av alt fra jazzfolk som Gene Krupa til vokalister som Bobby Darin og at The Mobsmen kommer opp med denne versjonen står det respekt av. På plate er kvartetten mye mer variert enn da vi hørte dem under Klubb-Øya i fjor og de har ingen problemer med å holde på oppmerksomheten gjennom hele denne svært vellykkede platen. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2010

The Mobsmen: Pigalle, Oslo, 11. august 2009