Darrel Higham & The Enforcers - Urban Jamboree
Foot Tapping Records
Rating: 7
Det er nesten julekvelden hver gang jeg får en ny Darrel Higham skive i samlinga. "Urban Jamboree" er hans foreløbig siste,
bortsett fra en Eddie Cochran hyllest-skive som kom for noen uker siden.
Darrel backes av sitt liveband, The Enforcers, hvilket vil si Mick Wigfall på kontrabass og Rob Tyler på trommer. Det er samme besetning som gjestet Wild Bunch Rock'n'Roll Club utenfor Moss i mai 2003. Begge sluttet forøvrig like før jul ifjor, da spillingen tok for mye tid! Darrel har stort sett to spillejobber hver helg, og begge hadde familier og vanlige ukejobber i tillegg. Nye medlemmer er veteranen Les Curtis (tidligere med Rocky Burnette) på bass og Alan Mills på trommer.
Som på det forrige albumet, "Sweet Georgia Brown Sessions" har Darrel valgt kun coverlåter. Darrel er en fremragende låtskriver, så det er synd og skam at han ikke velger disse. Ifølge han selv er det et spørsmål om tid i tillegg til latskap. Han spiller stort sett bare coverlåter live også, selv om han etter påtrykk fra fansen visstnok har øvd inn endel egne låter nå.
Forrige skive var autentisk i stilen, med stort sett covere av 50-tallslåter. "Urban Jamboree" er mer moderne i både stil og låtvalg. Vi får bl.a. tre Elvis låter, "Burning Love", "Clean Up Your Own Backyard" og "Pocketful Of Rainbows". Ellers nevner vi Restless' "Ice Cold", Nick Lowes "Soulful Wind" og Johnny Carrols "Crazy, Crazy Lovin'". Stor spredning med andre ord, kanskje for stor. Jeg savner helhet og det virker som låtene er tilfeldig sammenrasket - latskapen slår ut.
Darrel er en av verdens mest spennende rockabillygitarister og han skuffer heller ikke denne gang. Bassist Mick Wigfall er en fremragende bassist og det er ikke mange kontrabassister som har så kontroll som han. Derimot har jeg aldri vært spesielt imponert over Rob Tyler. Han har en for rett fram og kjedelig spillestil. En rockabilly trommis skal være leken og bråkete. Rob Tyler har mye å lære fra f.eks. Built For Speeds Andreas Reiten Westhagen på det området.
Skiva er, som den forrige, spilt inn i Mick Wigfalls Sweet Georgia Brown Studio. Men de har ikke klart å gjenskape den varme lyden fra denne. Basslyden er bra. Vokal og gitar er også ok, selv om de til tider er mikset for lavt. Det er noe rart med trommene, høres ikke ut som de er spillt inn samme sted. Det er noe kaldt og nakent over tromme lyden, dessuten er de mikset for høyt.
For første gang er jeg litt misfornøyd med en Darrel Higham skive. Helt greit liksom, men jeg forventer mer fra min helt.
Arild Rønes