Wild Boar Records
* * * *
Kompetent, autentisk og moderne rockabilly fra New York-området dette. Mark Gamsjager spiller rytmegitar og synger og han har ledet The Lustre Kings
i en årrekke. Lustre Kings er en drivkraft i et miljø med stor interesse for 50s rocknroll og rockabilly. Eddie Angel, som har skrevet en låt her,
og Los Straitjackets er i dette miljøet og en fyr som Graham Tichy er eksempel på framveksten av gode musikere herfra. Selv om Bones
Maki, også han har skrevet en av låtene, holder til så langt vekk som Detroit kan han også regnes som del av denne gjengen.The Lustre Kings opererer i forskjellige sammenhenger og de spiller like gjerne i bryllup som lystige juke joints og tøffe rockklubber. De har et bredt repertoar og øse fra, låter som passer til enhver anledning. På hjemmesiden deres er listet nærmere 70 låter fra de fleste kategorier, men på plate er det som sagt rockabilly som framføres.
"Way Out There" er gruppas fjerde album og mye bedre enn det forrige, Thats Show Biz (jeg har bare hørt disse to). Med i bandet er pianisten Jeff Potter som krydrer med liflige pianotriller og gitartalentet Graham Tichy (spiller også med Bones Maki blant mye annet) begynte som roadie i The Lustre Kings da han var tenåring, men er nå altså fullt medlem og en sterk tilvekst.
Her er for det meste coverlåter av litt varierende kvalitet, men av det slaget man ikke hører så ofte, og Bill Monroe og Lee
Hazlewood er de mest kjente bidragsyterne. The Lustre Kings er allsidige og varierer sin rockabilly både i hastighet, intensitet og stemning.
Her er halvsakte rockabilly med dua-kor, godt svingende rockabilly, kjapp countrybilly med vispetrommer som noen ganger sender tankene
til BR549, rockabilly i shuffle-stil, og på Long Lean Baby får vi tøff rocknroll-a-billy med gitarsolo som høres ut
som Keith Richards anno 1964. Graham Tichy er et oppkomme av ideer og variasjon og viser ting som han demonstrerte i et innslag på
dvdn "Rebel Beat, The Story Of L.A. Rockabilly". Albumet er variert som sagt og rundes av med
instrumentalklassikeren Shazam (Duane Eddy) som norske Willy B Review gjorde kanonversjoner av midt på 80-tallet.
Dag Bøgeberg