Jetsurfers: "Western Reality" Musikkoperatørene * * * Jetsurfers har holdt på i ni år nå, de reiser land og strand rundt og etter over 500 spillejobber er de blitt en sammensveiset gjeng. Tro mot stilen er de også, rockete countryrock med tjukke røtter til Texas. Band som The Riptones, Chrome Daddies (fra Australia riktignok), en dæsj Georgia Satellites og til en viss grad Hellbillies renner denne anmelderen i hu. Jetsurfers har dog et tøffere komp enn sistnevnte og er langt fra den dansebandfella kompet i Hellbillies av og til er faretruende nær. I tillegg synger Jetsurfers på amerikansk med en litt påtrengende norsk aksent. Vokalen er mikset såpass langt fram at uttalen til tider irriterer. Albumets første låt for eksempel, "The Rivers Roll", starter som flott gyngende countryrock med stilig tremologitar og twangy sologitar. All oppmerksomhet blir etter 16 sekunder øyeblikkelig flyttet mot en litt voldsom norskamerikansk vokal. Men ser vi bort fra dette har vi et ganske så helstøpt album som er både velspilt og profesjonelt. Bruken av tremolo i lag med steelgitar er alltid en vinner og twangy Gretsch får vi aldri nok av. Den helt store låta mangler imidlertid. Det blir litt tradisjonelt og lite originalt. Denne lytteren kunne tenkt seg mer country og litt mindre rock. Det er når steelgitaren gråter og det gires ned at jeg uvilkårlig spisser ørene og Jetsurfers får særpreg. Å spille hele albumet i ett blir vel mye, tre-fire låter i slengen er helt greit. Live derimot, en fuktig lørdagskveld i godt lag, er Jetsurfers noe av det triveligste som jevnlig står på scener i Norge. Typisk da at livealbumet "An Evening At Muddy Waters" fra 2003 er gruppas beste utgivelse så langt. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2008

Jetsurfers - Five Years Down The Road Showtime Records Rating: 7 Five Years Down The Road er en oppsummering av hva det norske bandet Jetsurfers har gjort fra den spede begynnelsen i 1999 og fram til i dag. Fem nye studiolåter, fire av disse skrevet av vokalist Bjørn Nilsen, som også spiller de fleste gitarene på de nye låtene. Mye av dette skyldes bytte av gitarist nylig. Lars Linkas er ute av bandet, og Cato Monrad har fått jobben i stedet. Resten av låtene er hentet fra deres to forrige album, samt noen live-versjoner av gamle låter. Jetsurfers har med seg et knippe kjente norske artister her, som gjør forskjellige småting, men ærlig talt trenger de ingen som helst hjelp for å framstå som et av Norges aller beste band, både når det gjelder låtskriving og live-jobbing. Jetsurfers er beviset på at stordelen av norsk musikkbransje ikke har fnugg av peiling på kvalitetsmusikk utenom karaoke-konkurranser på TV2. Hvis det finnes noen som helst rettferdighet i verden, burde Jetsurfers hatt en mye bedre platedeal og oppbacking enn de fleste andre artister i kongeriket. Dette er ærlig, fengende og det svinger som pokker. Er ikke helt sikker på om gutta vil forstå at denne utgivelsen bare får 7 av 10 på karakterskalaen, men jeg savner et fullt album med egne låter. Siden forrige utgivelse var en live-plate, og en glimrende sådann, hadde jeg håpet på mange flere enn fem nye låter denne gang. Det er en viss kvalitetsforskjell mellom de nye og gamle låtene, og jeg elsker de gamle, men de nye sangene er hakket bedre, både musikalsk og lydmessig, så jeg blir litt skuffa over og ikke få mer. Bjørn Nilsen er en av Norges beste låtskrivere i sin sjanger, og jeg vet at han har haugevis av låter som bare ligger og venter på og spilles inn. Men har du ingen plate med Jetsurfers, så er dette en veldig bra dokumentasjon på hva de har bedrevet de siste fem årene. Nå står det riktignok på presseskrivet at det kommer en ny studioskive i februar, så jeg venter i spenning. En ting å merke seg med de nye låtene, er at Nilsen stadig blir bedre også på tekstsiden. Her har vi blant annet en låt ved navn ”Muddy”, som ville vært en helt streit rockeballade, hvis man ikke visste at Jetsurfers er fast inventar på Muddy Waters i Oslo. Nilsen får fram masse gode metaforer og dobbeltbetydninger i låta, som bare forsterker inntrykket av en fyr som har mye mer enn de vanlige rockeklisjeene å melde. I tillegg er han i besittelse av en sterk amerikansk twang i stemmen, som skiller Jetsurfers fra andre Americana-band i Norge. Det har blitt så populært med ”liker du disse bandene, så liker du også Jetsurfers”-lister i musikkavisene, så her kommer leksikonhjelpen til de fjerningene som ikke har hørt om bandet før: De låter som om Steve Earle skulle truffet Jason Ringenberg på nachspiel hjemme hos Lucinda Williams, mens Hank Williams og Gram Parsons satt i hjørnet og spilte obskure plater fra de siste 50 års innspillinger med småfuzza gitar i Nashville. Og hvis jeg har glemt å nevne det, så er dette bandet en fryd å se live. Ikke bare låter deres egne sanger ekstra bra på et stort anlegg i en god pub, men utvalget av coverlåter er med på å gjøre det til en ekstra hyggelig opplevelse. På denne skiva har de inkludert en Dylan- og en Van Zandt-låt, mens det vanker både mer Zimmerman, noe Cash og et knippe godversjoner av andre småkjente helters låter på bandets mange opptredener rundt i landet. Få med deg denne gjengen, og kjøp gjerne alle platene (nei, jeg er ikke sponsa av bandet, de ER faktisk så bra). Roy Botten

Tilbake

Jetsurfers: An Evening At Muddy Waters (live)