HVEM: Hillbilly Hellcats (US)
HVOR: Wild Bunch RocknRoll Club, Moss NÅR: Lørdag 11. oktober, 2008 Det er godt at Wild Bunch ruller igjen og på denne tredje konserten klubben arrangerte på Queens Pub etter at de flytta fra Kambo, hadde de henta inn Colorado-gruppa Hillbilly Hellcats. Umiddelbart får vi rockabilly på full speed; "White Trash", "Harder Faster", "Ol Bobcat", og dette er skikkelig bra! Randee McKnight holder tempoet oppe bak trommesettet, Eric Blackwell slapper villt på ståbassen og vokalist Chuck Hughes virkelig briljerer på gitaren. Denne mannen er minst like bra som selveste Brian Setzer! Publikum er helt med og det er mange med meg som lar seg imponere av Chucks mildt sagt suverene gitarspill. Bandet roer det litt ned med låta "The Dark Side" før de igjen setter opp farten ut første settet. Etter en kort, velfortjent pause er bandet tilbake, og nå får vi også noen få coverlåter av Johnny Burnette & the Rock'n'Roll Trio, Johnny Cash og Stray Cats, og dette svinger. Eric tar med bassen ut på gulvet og slapper i vei mens han prøver å få Wild Bunch-Frank til å overta bassen, men til ingen nytte. Flere raske rockabilly-låter følger og det er moro å høre et band som satser på egne låter framfor covers.
En topp kveld med et suverent band vi mer enn gjerne ser
igjen.
|
|
Hillbilly Hellcats - Our Brand
Rockin Cat Records 
Andrealbumet til våre venner fra Colorado fortsetter der debuten slapp. Rigtignok med et par hundre spillejobber i mellom, noe som gjør at bandet er enda mer samspilt og er blitt enda bedre på instrumentene. Låtskriver, vokalist og gitarist ekstraordinær, Chuck Hughes, har nok opplevd mye siden sist og rister den ene reflekterte og artige teksten etter den andre ut av ermet. Vi får historier om krangling med arrangøren som tror han har engasjert et danseband og Hillbilly Hellcats svarer med å spille dobbelt så fort, om at rockabilly burde bli et fag i ungdomskolen og elevene få prøve seg i gategjenger, om at rocknroll er artigst når man spiller fort, om en heller vill kveld på puben med noen spilleautomater og en gammel dame som vinner masse penger og setter en ekstra spiss på kvelden og om de fine folka i baren som alle drikker Martini utenom vår mann som bare drikker øl osv. osv.
Musikalsk ligner de innimellom enda mer på en hard utgave av the Stray Cats enn de gjorde på debuten, men jeg er ikke så sikker på at det er tilsiktet. Teknisk er nemlig Hillbilly Hellcats fullt på høyde, selvsagt med unntak av gitarspillet, selv om Chuck Hughes kanskje er den rockabillygitaristen undertegnede har hørt som ligger nærmest Brian Setzer. Hillbilly Hellcats er hardere og råere, og de spiller gjennomgående fortere enn sine berømte kolleger. Our Brand inneholder hele 20 låter og det sier seg sjøl at ikke alle er like bra, men standarden er likevel høy gjennom hele. Det er hardt og tøft og kontant med suveren slapping og det svinger som f Mange Setzer styla gitarsoloer og fine melodier. Arrangementene er gjennomarbeidet og varierte. Bandet har god musikalsk teft og behersker med den største selvfølgelighet alt fra veldig fort rockabilly/psychobilly/shufflebilly til gyngete og svært swingete og jazzete rockabilly med velklingende jazzakorder på gitaren. Countrystemning svever også over en del av materialet. Blant annet på flotte Thats Not Rockabilly med markant slapbass og er en låt som gjør at jeg vet jeg vil digge rockabilly til jeg dør. Dag Bøgeberg |
|
Hillbilly Hellcats - Rev It Up With Taz
Rockin Cat Records 
Fra Colorado i USA kommer Hillbilly Hellcats og er en moderne rockabillytrio som i de kjappe og velspilte låtene forteller historier om skateboard og hippies, white trash, dop og parkeringsplasser. Mange har sikkert hørt om og også hørt bandet før, for de har holdt på i noen år nå.
Rev It Up With Taz er debuten som kom i 1996 og hele 20 låter med for det meste svært rask og spretten rockabilly er med. Allikevel er dette variert både låt- og stemningsmessig. Noen steder grenser det faktisk mot jazz og man er fristet til å kalle det jazz-a-billy. For eksempel på låta White Trash som starter i spretten rockabillystil og går over i et jazzete mellomspill som igjen går over i en helvill gitarsolo som boltrer seg oppå en frenetisk slapbass. Suverent! Det svinger veldig uansett hvilket gir gutta spiller i og man tar seg i å ikke skrike av ren lykke på den superraske countrybillylåta My Baby Moved som handler om frøkna som stakk av med en potrøykende hippie i en psykedelisk buss. Man tror man skal få igjen pusten på neste låt som starter relativt rolig, men som etter noen sekunder går over i superrask rockabilly. Og nådeløst blir det når vokalist, gitarist og låtskriver Chuck Hughes roper HARDER, FASTER, HARDER og Lance Romance slapper som besatt. Det er lett å høre at Hillbilly Hellcats er inspirert av the Stray Cats og Chuck Hughes har ikke stjært rent lite av Brian Setzer. Men det er lov, og når det gjøres med stil, og man behersker instrumentene slik disse gutta gjør, i tillegg til at de også på mange måter har utviklet sin egen stil er det helt greit. Og det er tøft når Hughes på Mudflap Baby spiller Chuck Berry-gitar oppå et komp som spiller kjapp Stray Cats stylet rockabilly. Og når gutta på Little Less Talk viser hvordan rask, tøff, punkete rockabilly med twangy gitar skal spilles og de ikke lar låta bli lenger enn et minutt og 26 sekunder, da er denne anmelderen solgt. Dag Bøgeberg |