Francine: "Trouble EP" – 4-spors ep Sound Of Finland / Torpedo * * * Et av Finlands mest populære rockband stevner fram som de har gjort i over 20 år nå. Vi snakker velspilt og velprodusert powerpop-punk-a-billy og på denne ep-en får vi tre covers og én original. Tittelkuttet har de hentet fra popstjerna Pink. Ikke mye rockabilly dette, halvheavy og fengende riffrock som passer like godt på Elm Street som på "fæst på lokkalet". Dette er låta på denne platen og den kværner godt i huet etter noen runder. Gloria Jones’ "Tainted Love" fra 1964 er med årene tilpasset både synthpop (Soft Cell) og metall (Marilyn Manson). Francine er imidlertid langt fra det første bandet med rockabilly-tendenser som har spilt denne. Vi har for eksempel hørt den både med Built For Speed og The Tempo Toppers. Her får vi en ikke altfor spennende versjon i gruppas sedvanlige powerpop-punk stil. Warren Smiths "Red Cadillac And Black Moustache" (mangler "A" foran "Black") er mer i rockabillygata, men også her blir det kompetent velspilt og mer tøft enn originalt. Skivas original heter "Big Wheels" og er ganske fort og fengende powerpop med drivende og moderne billykomp bak en heavy gitar. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2010

Francine: - Level 8 Bluelight Records Rock-trioen Francine kommer fra Lahti i Finland og har, med et par års pause, holdt det gående siden 1987. Albumtittelen henspeiler på det faktum at dette er Francines åttende langspiller og skiva har vært på top ten i hjemlandet i år. Bandets musikk har fått mange betegnelser opp gjennom åra: punkbilly, hardbilly, powerbilly. Selv karakteriserer Francine musikken sin for en blanding av rockabilly, rhythm’n’blues, punk, powerpop og ska, eller som de sier, simply rock’n’roll. Undertegnede tenkte powerpop-punk med en dæsj rockabilly ved første gjennomhøring. Ana Kukkola er en bra vokalist med god engelskuttale og han er god til å spille gitar. Gitaren låter knivskarpt, omtrent som en vinkelsliper, og bidrar sterkt til at Francine innimellom minner om metallpunken til irske Therapy?. Låtene, tolv i alt hvorav én cover, er utstyrt med tildels svært fengende refrenger og gjennomarbeida arrangementer. Det grenser til metall hist og her, for eksempel på Waitin’ At The Station som kan karakteriseres som metall-blues-a-billy. Her får vi bluesete munnspill og overlegen slidegitar-solo og dette er tøft så det holder. Låtene er varierte med alt fra powerpop/punk på Anything You Do og That Little One, hvor vokalen synges gjennom munnspillmikrofon og Tude Usvaala dunker «Clash-trommer» på mellomspillet. Bluesete og kjapp metall-shuffle på Take Me Back med et av skivas mange fengende gitarriff, mens Stonecold er midtempo og jazzete med spretten slapbass og slepent piano som fargelegger i det sofistikerte arrangementet. De legendariske new wave-poperne fra New York, Blondie, har laget albumets coverlåt. Francines versjon av Call Me er utstyrt med ståbass som gir en viss rockabillyfølelse, særlig på verset. En damestemme bryter opp og innimellom får vi korte og presise støt fra en blåserekke. Skivas beste låt heter She’s Dynamite og er kjapp metall-billy. Svært fengende, det svinger som f.... med energisk munnspill og dunkende slapbass fra Pete Salomaa. Dag Bøgeberg

Tilbake