Egen
* * * *
The Black Crabs kommer fra nordvest i USA og ble i sin tid dannet for å være backingband for Wanda Jackson og det var ikke meningen at dette skulle bli noe permanent prosjekt. De tre medlemmene Jonathan Stuart aka Johnny 7, gitar, Kirsten Ballweg, bass, og Tom Forster, trommer, var alle opptatt i andre band, men suksessen med Wanda gjorde at gruppa fortsatte. De albumdebuterte i 2005 med "The Black Crabs Blast Off!", lansert på festivalen Shake the Shack Rockabilly Ball, og andrealbumet "13 Times" foreligger altså nå.
Her er 14 låter, hvorav fire er covers, med godt svingende, ganske moderne rockabilly som er spilt inn med gamle mikrofoner og på én-tommers tape. Selv om dette er ei tradisjonell rockabillygruppe, så er arrangementer og låtoppbygging egenartet. Riffene er litt lengre, stoppene kommer ikke alltid der man venter og melodilinjer vris i litt uvanlige retninger. Bassdame Kirsten Ballweg setter seg gjerne til ved Farfisa-orgelet og gitarist Johnny 7 klunker piano innimellom. Alt dette gjør at The Black Crabs skiller seg ut fra hopen. På noen låter er det aningen fuzz på gitaren og hist og her sveiper de innom lett jazzete partier, men for det meste er det dunkende slapbass, stødig tromming og økonomisk gitarspilling som gjelder.
Carl Perkins "Say Mama" er spilt av mange, men i The Black Crabs verden blir det nesten en ny låt, men rockabilly likevel. Jerry Leiber og Mike Stollers "Three Cool Cats" er framført av alt fra The Beatles, The Coasters og The Jailbirds. The Black Crabs er kattemyke med bra koringer og stemnigsfull tremologitar.
På et par låter kan gruppa virke litt tunge, eller går det kanskje bare en tanke for sakte? Og stemmen til vokalist Johnny 7 blir litt endimensjonal gjennom et helt album, men alt i alt ei bra skive med et band som våger å tenke i litt andre baner og dermed framstår med særpreg.
Dag Bøgeberg