HVEM: Rio Bravo + The Troubled Three (S) HVOR: ØyaNatt, Gamla, Oslo NÅR: Fredag 10. august 2012 Forhåndsomtale av konserten leser du her.
Rio Bravo.
Rio Bravo er tre av medlemmene i Toini & The Tomcats alter ego Toini sjøl, bassmann Arne Ertnæs og steelgitarist Sveinung Lilleheier dette er det vi gjør når vi har fri, som Toini sa. I tillegg var Telecaster-gitarist Ian Fredrik Johannessen (Beat Tornados, Big Truck, A*11) og trommeslager Bjørn Haglund (Beat Tornados, A*11) for anledningen hyret inn. Rio Bravo har hentet repertoaret fra country-, hillbilly- og rockabilly-helter fra 40- og 50-tallet, og Bill Haley & The Saddlemen-i-2012 rant denne lytteren i hug. Toini gir alt energimessig der dette kreves og mjukt og gråtkvalt der det skal være slik Tammy Wynettes "It Keeps Slipping My Mind" f.eks. fikk det midt i hjerterota. Kun coverlåter, men når vi snakker obskuriteter som Patsy Montana & The Prairie Ramblers "I Wanna Be a Cowboy's Sweetheart" fra 1935, så er det bare fint. Ooo herlige steelgitar, ooo herlige, twangy Telecaster, med akkurat den rette følinga for country & western, honky tonk og countrybilly. På de mest rocka låtene høres Toini ut som Janis Martin og alle gutta i bandet er med og country-korer. Undertegnede blir aldri lei av gammel country og det var innmari ålreit å høre slik musikk live av et norsk band på ei norsk scene.
The Troubled Three: Rick LeMae, trommer, Travellin Tom, bass, og Hucklebery Jerry, gitar. The Troubled Three er en heidundrende og særdeles velsmurt rockabilly-trio fra Stockholm. Med variert bakgrunn fra pop, punk og rocknroll startet de gruppa i 2009 og debutalbumet "Back To The Roots of Rockabilly" (Heptown Records) kom tidligere i år. Vi fikk servert en herlig miks av punkenergisk rockabilly med innslag av rhythmnblues krydret med doo-wop koringer. Stødig trommeslager, ditto ståbassist og Stevie Ray Vaughan-spiller-rockabilly-Fender Stratocaster gitarspill. De tre gutta bytter på å synge hovedvokal som gjør at det låter variert, i tillegg til at de er svært underholdende å se på. For det meste originaler som noen ganger sendte tankene til en energisk "Slow Down" (for en som ikke kjenner platen deres alt for godt), men også en og annen coverlåt. For eksempel "That Mellow Saxophone" med det litt intrikate søramerikanske kompet, som de hadde full kontroll på.
Med en ærlig rocknrollete "Shake, Rattle and Roll" som avslutning i det ordinære settet var ekstranummer et folkekrav. Med bandet i bare underbuksa fikk vi både jungelrytmer og superfort rockabilly som en verdig avslutning på en flott kveld.
|
