The Twang-O-Matics: "Fretboard Mojo" Hack Shack Records * * * * * Halden-kvartetten har satt seg solid på det internasjonale instrumentalkartet siden debut-ep-en for et år siden. Selv om tre av låtene fra den er med på dette første fulltidsalbumet er inntrykket at de har latt garagerøttene slippe mer til. Dette er tøff garagesurf med stilige riff, ganske særprega stemninger og ofte med fuzza reverb. Gitaristene Nils Tempo og Stian Golden spiller både med og mot hverandre og sammen med ståbassist Steinar Nilsen og trommeslager Mathias Johnsen klarer de å produsere en original stil. Med medlemmenes bakgrunn fra rockabilly, 60-talls garage og surf er sekken full av ymse inspirasjonskilder de ikke på noen måte er redde for å blande inn. Musikken møtes i skjæringspunktet mellom Dick Dale, Los Straitjackets og Link Wray og The Twang-O-Matics føles nyskapende innenfor en ganske klart definert tradisjon. Bra greier. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2013

The Twang-O-Matics: "Get Hip With..." 4-spors vinyl-ep Hack Shack Records * * * * The Twang-O-Matics består av ringrever fra Østfold-(garage)band som The Basement Brats, The Squareheads, The Nuggets, Howlin’ Mama og The Marsmen. I The Twang-O-Matics er det instrumentalmusikk som gjelder – det befriende fraværet av vokal holder musikken i sentrum, som det står i presseskrivet. De har tidligere vært å høre på samleplaten "Jul i Halden 2011" og de er med på to ferske samleplater, "Radical Waves" (Deep Eddy) og med bladet The Continental, de to siste med låter fra denne ep-en. To gitarer, ståbass og trommer frambringer en ganske særegen form for surf-/rock-instrumentalmusikk. Gruppa er ikke autentiske i betydningen slik det låt i ’63, men uten ’63 hadde de heller ikke kunnet høres slik ut som de gjør. Kompet låter 2012, rytmegitaren er til tider rå, mens sologitaren lydmessig er plugget i ’63. Arrangementene er ganske avanserte, det skjer mye, noen ganger litt for mye kanskje. Særlig "Persona Non Grata" virker litt oppstykket siden temaene er såpass forskjellige. Men den er fin også med stompete billy-komp og med rytmegitarlinja som spiller mot sologitaren. "The Ballad Of Clarence & Alabama" er vár stemningsfull som blir tyngre i perioder – surf-power-ballade var et uttrykk som kom til meg. Høydepunktet heter "The Chosen One" – tremolosakte start som blir til galopperende spaghettiwestern-musikk det støver godt av. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2012