Trygve Mathiesen
Harry Nordskog co-research
Melhus Communication AS 2010
Mathiesen og Nordskog har forsøkt å finne ut hvem som beviselig var der. De har latt en del av oss som kan dokumentere det, komme til orde med våre minner og synspunkter på bandet, konserten og norsk musikkmiljø på denne tida. I tillegg inneholder boka interessante kulturpolitiske og -filosofiske analyser av den spesielle estetikk som Sex Pistols var fremragende representanter for. I så måte er Sex Pistols manager og punkens tilrettelegger (i tillegg til mye annet) Malcolm McLaren intervjuet. Boka er rikt illustrert på en måte som støtter opp under fortellingen om konserten. Layouten i boka har trekk fra punk-kulturens fanzinetradisjon, samtidig som utgivelsen er lekker som en coffee table-bok.
Omtrent samtidig hadde filmen "Life of Brian" blitt sensurert og totalforbudt av den norske filmsensuren. Nærradioer fantes ikke. NRK hadde monopol i eteren, og tilbød én radiokanal og én tv-kanal. Når det gjaldt konserter, var ikke situasjonen særlig mye bedre. Jeg husker gigant-konserter i Ekeberghallen og en rekke litt mindre i Chateau Neuf. Den eneste minneverdige var og er David Bowies "Station to Station"-konsert i Ekeberghallen 1978.
Ikke merkelig da at musikk-Norge var en stående vits i det engelske musikkbladet "New Musical Express". Hvor ille den dominerende smaken faktisk var, kan leseren få dokumentert ved å slå opp på side 76 i "Sex Pistols Exiled to Oslo 1977". På denne sida har Mathiesen trykt opp en faksimile av VGs 10-på-topp-liste fra dagen før konserten. Der finner vi at artister som Boney M, Smokie, Dr. Hook og Pepe Lienhard Band totalt dominerer. Hadde Mathiesen trykt opp lista over de mest solgte lp-ene også, vil jeg tro at vi hadde kunnet studere et enda verre utvalg: Arve Sigvaldsens beryktede Treff-serier hvor folk som Inger-Lise Andersen/Rypdal, Gro-Anita Schønn, Dag Spantell og Stein Ingebrigtsen sang cover-låter av Smokie, Dr. Hook med flere!
Trygve Mathiesen og "Sex Pistols Exiled to Oslo 1977" har fått mye oppmerksomhet i media etter at den kom ut. Men hovedsakelig har pressen vært opptatt av bokas nostalgiske potensial. Hovedoppslagene har ofte vært at boka dokumenterer hvem som faktisk var på konserten. Punke-posører som har skrytt på seg tilstedeværelse er en gang for alltid avslørt som juksemakere og løgnere.
Imidlertid er det et annet meget viktig innslag i boka som burde vekke oppmerksomhet. I "Sex Pistols Exiled to Oslo 1977" presenterer Mathiesen interessante diskusjoner og samtaler om det estetiske program Sex Pistols representerte, i tillegg til den anarkistisk pregede anti-politikk som var et viktig innslag i denne estetikken. Det var Malcolm McLaren og designeren Vivienne Westwood som var den spesielle punkefilosofiens fremste aktører, sammen med John Lydon/Johnny Rotten og Sex Pistols.
I 1977 vakte denne ideologien og måten den ble iscenesatt på musikalsk og visuelt i moter og tidsskrifter, stor oppsikt. Den ble voldsomt kritisert av den politiske korrekte venstresida. Jeg kan svært godt huske hvordan maoister og anarkister gravalvorlig diskuterte hvordan de skulle takle Sex Pistols og punken. Særlig AKP-rørsla oppførte seg hatefullt mot bandet. Få år etter var dette miljøet feid bort, og en helt ny og løfterik kulturpolitisk situasjon var etablert, noe som Trygve Mathiesen avdekker gjennom en statistisk oversikt på side 145 over den voldsomme veksten i konserter og plateutgivelser i perioden etter konserten.
Et dominerende innslag i Lydons, McLarens og Westwoods strategi var en nådeløs anti-establishment posisjon. De videreførte den mye eldre dadaismens mistillit til all makt og til alle politiske systemer. De dyrket øyeblikkets og hendelsens estetikk. De oppløste grensene mellom kunstnerne og kunstens tilskuere. Konserter ble gjennomført som kaotiske happenings der dansende tilskuere inntok scenen.
Sex Pistols var ikke "same shit, new wrapping". En slik estetikk er derimot svært sårbar i kampen mot dem som har private økonomiske og strategiske interesser. Ikke lenge etter at Sex Pistols hadde stått på scenen på Pingvin Club i Oslo og hadde rystet musikkindustrien, hadde musikkindustrien igjen tatt tilbake makten og kontrollen. Men det er en historie som må fortelles i en annen bok enn Trygve Mathiesens utmerkede "Sex Pistols Exiled to Oslo 1977".
Kjell Lars Berge
20. juli 1977 stod Sex Pistols på scenen i Oslo, av alle steder i disco-bula Pingvin Club. Jeg var der. Høsten 2010 kan jeg lese om og gjenopplive hendelsen og perioden takket være Trygve Mathiesens bok "Sex Pistols Exiled to Oslo 1977". Sammen med Harry Nordskog har Mathiesen rekonstruert konserten minutt for minutt (den varte bare en halvtime), og bandets møte med Oslo og musikkmiljøet her før og etter konserten.
"Sex Pistols Exiled to Oslo 1977" er rett og slett en veldig god bok. Kulturhistorisk er den spot-on. Vi som vokste opp i Norge og Oslo på denne tida, og som var genuint interessert i rock og de subkulturer rocken kommer fra og utvikler seg i, vil uten videre kjenne oss igjen i Trygve Mathiesens framstilling. Uten belæring, men indirekte, ved å la en rekke av dem som var på konserten, komme til orde, rekonstruerer han Norge som det var: et musikalsk ødeland, en paternalistisk kultur der Vidar Lønn Arnesen i NRK kontrollerte musikken rettet til mennesker under 30 år, og der Aftenposten nektet Tor Marcussen å dekke konserten til Sex Pistols på Pingvin Club. Mathiesen har forresten hatt tilgang til Marcussens interessante notater fra intervjuer og pressekonferansen.
Publikummer på Pingvin,
professor Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Blindern.
Omtale av lanseringen av boka se Nyheter for september
Innslag på Lørdagsrevyen fra lanseringen i London.
Trygve Mathiesen: "Tre Grep og Sannheten Norsk Punk 1977-1980"