Rumble Club: "The Bad In Me" Wolverine Records / Cargo Music * * * * Jack Coray spiller gitar, synger, skriver låtene – lange tekster om gambling, mord, djevelen og å dra fra byen – han er studiotekniker og produserer Kentucky-gruppa Rumble Club. Ingen tvil om hvem som er sjefen altså. Og han er ingen dårlig sjef. "The Bad In Me" er tufta på samme oppskrift som tidligere og fortsatt hoster herr Coray opp tøffe riff og ganske fengende låter i ei gryte stappet med psychobilly, rockabilly, rock’n’roll og en dæsj country, eller rootsrock med overtoner av punk og psycho, som en uttrykte det. "Lyndsay’s Gonna Drive" er en av flere låter jeg har forelsket meg i og stadig vender tilbake til. Riffet sitter som en strikk og det buldrende kompet plasserer låta på den klassiske rock’n’roll-hylla. Rumble Club er ikke like gira hele veien og eksempelvis "49 Gasser" har et lite drag av country og "Lonesome Gunman Traveler" går Cash i næringa. På "Brakes Are Burning Coal" ser vi for oss brunsvidde sletter og hvinende rikosjetter, og på albumets eneste instrumental, "Pasos Largos", har Coray jammen klart å vri enda en original idé ut av den tradisjonelle surfoppskriften. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009

Rumble Club: "In Case Of Rumble" Rumble Club * * * * Med rykende pistoler og loven i hælene rider Rumble Club over rockabillyprærien med twangy gitarer og vestens raskeste kontrabass. Kentucky-kvartetten Rumble Club gir oss en cd med tøff cowboy rockabilly. Her er låter om den beryktede Younger-gjengen, om å tape penger ved pokerbordet, revolverdueller og andre westernfilm- klisjeer. Musikalsk har Rumble Club et bein i country og et i rockabilly. Bass og trommer gir et tøft og hardt rockabillykomp, mens gitaren er mer twangy og gir assosiasjoner til både Duane Eddy og Eddie Angel. At vokalisten har en stemme i Johnny Cash-klassen er bare med på understreke stemningen i låtene. Halveis ut i cd’en skifter plutselig låtene karakter og siste halvdel er rein rockabilly, av det typisk amerikanske slaget, tøft og småpunka. Dessverre mister også Rumble Club sitt særpreg. På de første sju-åtte låtene har de virkelig funnet en nisje som fungerer perfekt for bandet, mens andre halvdel blir nesten kjedelig. Det låter tøft, men vi har hørt det så mange ganger før, og ofte langt bedre. De siste tre låtene er spilt inn live og blir mer masete enn tøffe. Det lå an til toppkarakter etter sju låter, men det holdt dessverre ikke helt inn. Sjekk www.myspace.com/rumbleclub for mer info. Der kan du også høre noen av de beste låtene fra "In Case Of Rumble". Arild Rønes

Tilbake til anmeldelser 2007

Interview with Jack Corey of Rumble Club