Ronny Pøbel: "Staten Er Ei Fitte" Voices of Wonder * * * Dette er Pøbels fjerde album og musikalsk dreier det seg fortsatt om den klassiske 70-tallspunken som i Pøbel og gruppa hans sine hender ville vært en sensasjon her på berget i ’79. Lyden er dog feitere og de er bedre til å spille, men holdningen og uttrykket er det samme. Denne lytteren syns imidlertid at vokalen er for høy, den burde vært mikset lenger inn i bandet. Slik det er nå er det to lag, vokalen foran og bandet på avsatsen under. Hovedtema i flesteparten av tekstene er fyll, noen ganger ganske fornøyelig faktisk, skikkelig gaule-med-linjer som gjør seg godt fra ei scene med et entusiastisk publikum midt i mot. Men Pøbel kan også være ettertenksom, som i tittelkuttet der Pøbel skildrer da han som 10-åring ble hentet hjemme og sendt på barnehjem i Moss. Ronny Pøbel er best når det spilles fort og rett fram, låtene varer rundt minuttet og energien er det viktigste. Som i "Fyllenerver", "Drekkevenner", "Myten" og den Ramones-inspirerte "Enten Eller", og at hele "Spikra På Veggen" synges på tilnærmet samme tone er tøft. Fortrock kalte vi dette i ’79, noe som illustreres godt i "Dommedag" som varer under et halvt minutt: "Jeg er full av mig Får håpe det blir dommedag Jeg er full av dritt Får håpe det blir dommedag Jeg er full av gjeld Får håpe det blir dommedag Nå er jeg tom for øl Nå må det bli dommedag" Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2011

Ronny Pøbel: "Penga Går Som Faen!" – 45 rpm singel Voices of Wonder * * * * Ronny Pøbel brølte seg vei inn i norsk rocks bevissthet med albumet "Føkk Døkk" for et drøyt år siden. Som en naturlig forlengelse av arven etter Hærverk og Kafé Lysthuset-miljøet i Oslo på slutten av 70-tallet, videreforedlet av Jokke & Valentinerne og Raga Rockers, blir Ronny Pøbel trykket til brystet av både veteranpunkere og dagens unge rockere. Denne julesingelen er en forsmak på albumet "Raseri" som kommer i januar, og "Penga Går Som Faen!" er et av Ronny Pøbels beste øyeblikk til nå. Vi snakker ikke søt juleromantikk eller moraliserende forbrukskritikk, men kun en naken, nådeløs konstatering av fakta. Nådeløs er også musikken, årgangspunk som ville vært en sensasjon på Lysthuset i ’79. Det låter overhodet ikke datert og er friskt og levende også i våre dager. To stramme punklåter utgjør denne singelen, og b-siden "Hvit By", om den helvetes snøen og kuldegradene, står ikke noe tilbake for "Penga Går Som Faen!". Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2008