Coveret er stilmessig 100% gjennomført. De tre gutta skuler morskt på oss ikledd prikkfri teddyboy-uniform: drape, trange jeans eller drainpipes, lisseslips, oppkneppa skjorte, creepers osv. Coveret er dessuten i svart/hvitt, noe som ser ut til å være en spesialitet blant tyske teds.

Musikken er like gjennomført. Her er det "dærten-dærten" gitar og kantslag på skarptromma. Litt i overkant mange låter med kantslag faktisk, det går an å variere litt i teddyboy rock and roll også. Og det er skivas store svakhet, variasjon, eller rettere sagt mangel på variasjon. Albumet starter lovende. Bandet spiller svært enkelt, men ganske tight og veldig tøft! Men så kommer den ene låten etter den andre uten at jeg hører særlig forskjell. Samme "dærten-dærten" gitar, samme kantslag på skarptromma, samme litt monotone vokal fra Michael Frick og stort sett samme tempo.

At de har valgt å covre noen av de aller største teddyboy-klassikerne hjelper jo definitivt ikke. "Teddyboy Rock & Roll", "Oakie Boogie" og "Rolling Through The Night" er sikkert tøft live, men på skive trenger vi ikke flere versjoner. Kun fem av fjorten låter er originaler. La oss få flere! Versjonen av Cottie & The Alleycats "Rebel Ted Rock" (den måtte jo med) er skivas beste, sammen med Rebel Ted Rocks egen "Mean Rockin’ Bopper", som nærmest har blitt en internetthit for bandet.

Produksjonen er ok, det finnes værre skiver lydmessig, Crazy Cavans siste for eksempel. Vokalen er litt langt bak og lyden kan være litt ullen iblant, men godkjent likevel.

Plusspoeng for tøft cover og gjennomført stil, men vi håper på mer variasjon og mer oppfinnsomhet neste gang. Potensialet er der, men de får det ikke helt til ...ennå.

Arild Rønes