Johnny Cash - Presents A Concert Behind Prison Walls
Eagle Records
Rating: 4
Mange som leser ROCK jevnlig har vel et eller annet forhold til Johnny Cash og hans innspillinger i diverse fengsler, og hvis dette forholdet er positivt vil sjansen for at man snapper opp denne cdn i platesjappa og tar den forventningsfullt med seg hjem, definitivt være til stede.
Før man ukritisk utfører denne handlingen kan det være greit å være klar over at denne plata langt fra kan måle seg med hans tidligere Johnny Cash at Folsom Prison og Johnny Cash at San Quentin. Opptakene vi her presenteres for er fra en konsert fra Nashvilles Tennessee State Penitentiary gjort for tv i 1976, og av cdns 16 spor er det bare på syv av dem at vi kan nyte Johnnys kraftfulle røst.
De tre første låtene står The Man in Black for. Folsom Prison Blues er selvskreven i en fengselskonsert og sitter som den skal. Den etterfølges av de to sjelfulle låtene Sunday Morning Coming Down og Jacob Green. Sistnevnte en tragisk, men sann historie om en 16 år gammel gutt fra Virginia som blir arrestert og kastet i fengsel for besittelse av narkotika og som der blir behandlet så nedverdigende at han tar sitt eget liv. Typisk Johnny å lage en sang om slikt, og ære være ham for det. Hvem står forresten klar til å bry seg om slike sjebner nå som Johnny er borte?
Etter denne tårevåte historien får vi servert komikeren Foster Brooks snøvlende fyllevitser som for så vidt er morsomme nok, men som er unødvendige her.
Linda Ronstadt bidrar med Desperado, Youre No Good, That Honeymoon Feeling, Love Has No Pride og Silver Threads And Golden Needles. Joda, vakkert nok, men var det ikke Johnny Cash det stod på coveret? Å nei, han bare presenterte denne konserten jo!
Flettet inn mellom Lindas sanger kan du høre Roy Clark framføre Rolling In My Sweet Babys Arms og Shuckin The Corn.
Albumets definitivt verste spor er når Foster Brooks gjør en aldeles grufull versjon av Half As Much. Har ikke gamle Hank snudd seg i graven til nå, går han i spinn ved lyden av denne. Jo, jeg skjønner at det skal være morsomt, men jeg ser ikke komikken i dette sølet.
Men så, når du har spilt deg gjennom 12 låter og du lurer på om du kan få pengene igjen hos musikkforhandleren hvis du smiler riktig pent, dukker jammen Mr. Cash opp med en serie toglåter som umiddelbart setter oss i rett stemning igjen. Og på Hey Porter introduserer han selveste Carl Perkins på gitar. Livet er igjen verd å leve.
Vi får Wreck Of The Old Ninety Seven og Orange Blossom Special før konserten avrundes med en frisk versjon av A Boy Named Sue.
I stillheten som følger sitter man litt slukøret og en følelse av å ha blitt lurt. Man er gira på mer Johnny Cash etter de fire siste låtene, men det er ikke mer å hente og du ender opp med å spille de tre første om igjen for så å hoppe til de fire siste. Ikke noe negativt om Linda Ronstadt eller Roy Clark, men de ble ikke en gang nevnt på coveret bortsett fra Lindas navn på en liten hvit sticker, selv om de bidrar med ni av de seksten titlene sammen med Foster Brooks. Det er tydelig at det er Johnnys navn som skal bringe inn the cash på denne plata.
Må du bare ha alt av Johnny Cash eller Linda Ronstadt, gir du lydig fra deg pengene til mannen i kassa, men ønsker du å være mer selektiv, går du hjem og putter en av Johnnys plater fra American Recordings i spilleren.
For min del er valget enkelt.
Karl T. Tandberg