Dessverre fikk jeg ikke med meg torsdagens og fredagens program pga. av jobb. I følge rapportene gikk jeg glipp av forrykende konserter med bl.a. Built For Speed og Benedicte Brænden. Men det skulle vise seg at lørdagskvelden nok må ha vært festivalens høydepunkt.

Første band, Blues in a Cop, gikk på scenen litt over klokka seks. Dette er et band som består av fire mann som alle er ansatt i politiet. De har fått tillatelse til å bruke uniformer når de spiller og har fått ganske mye omtale pga. av dette. De har spilt sammen siden 1995 og er svært dyktige musikere. Gruppa beveger seg i landskapet mellom Gary Moore og Jimi Hendrix, og for meg høres dette mer ut som hardrock enn blues. De spiller tight og tøfft, men akk så kjedelig.

Rockats.

Neste band ut var et av mine absolutte favoritt rockabilly band gjennom alle tider, nemlig Rockats! Dagens besetning består foruten av origianlmedlemmene Dibbs Preston (vokal) og Barry Ryan (gitar) av Mike "Chops" Laconte på bass og "Steady" Eddie Everett på trommer.

De åpnet ballet med en kanon versjon av Eddie Cochrans "My Way" og det viste seg fort at dette skulle bli en konsert noe utenom det vanlige. For makan til spillesugent og tight band er det lenge siden jeg har hørt. De gjorde en sagnomsust tre timer lang konsert på Triangelen Kafé for noen år siden, men dette var enda bedre. Låtene satt som et skudd, og mens konserten på Triangelen etterhvert utartet til rene jam-sessionen var "regien" mye tightere nå. Det var rett og slett et 100% helstøpt show fra begynnelse til slutt. Og med en svært energisk frontmann i Dibbs Preston hadde de publikum i sin hule hånd fra første akkord. Bassmann Chops var ikke langt unna i showmanship han heller og tok seg like godt en tur ut i publikum med kontrabassen på slutten av settet. En stor takk må også rettes til kveldens lydmann for bortimot perfekt lyd. Han gjorde forresten en strålende jobb hele kvelden, det var så nær hi-fi lyd man komme på en live konsert.

Neste band ut var svenske Refreshments. De er kjempepopulære over kjølen og drar ofte et firesifret antall personer på sine konserter. I Norge er de langt fra så store, men jeg snakket med flere som hadde kommet spesielt for høre våre naboer fra øst, så et visst publikum har de også her. Personlig synes jeg Refreshments var bedre før. Bandets tre første skiver er et must for alle som digger boogie rock i Dave Edmunds gata. Men etter at de fikk en mega-hit med "Miss You Miss Belinda" har de blitt mer og mer kommersielle i sitt uttrykk. Stilen er fortsatt den samme, bare "glættere" og snillere og rundere i kantene. Det er nesten så det er hakket før danseband. På Bakgårdsbluesen fikk vi låter fra mesteparten av deres karriere, men etter min mening litt for mange fra deres siste skive "Jukebox", som er en samling velkjente coverlåter fra 50-tallet. Låter som "Your True Love", "Highschool Confidential" og "The Fat Man" blir litt for oppbrukt. Nå var det heldigvis høydepunkter også, som f.eks. en kul versjon av "Lana Lee", som mange av de tilstedeværende nok sikkert husker best med Teencats (fire tidligere Teencats medlemmer var da også tilstede).

Refreshments var så vidt jeg kunne se det eneste bandet som hadde med seg egen lydmann. Og interessant nok var det de som hadde klart dårligst lyd.

Noise Pollution. Dr Feelgood.

Så var det klart for de lokale heltene i Noise Pollution. I og med at jeg spiller sammen med Noise Pollutions bassist, Ole Martin Røsten, i Defrosters er jeg vel kanskje ikke 100% objektiv når det gjelder Noise Pollution, men skitt la gå. Gruppa feiret utgivelsen av sin tredje CD denne kvelden (mer om den senere). Noise Pollution har alltid vært et fyrverkeri av et band, mye takket være bandets "gale" (positivt ment) frontmann Roar Solbakken. Sett den mannen på ei scene og du vil tro at han lider av ADHD. Av og til kan det bikke over i litt for mye sirkus, men på Bakgårdsbluesen fikk vi en perfekt blanding av galskap og seriøs musikk. Showets visuelle høydepunkt kom utvilsomt da herr Solbakken helte ligther bensin utover pianoet og tente på!

Dr Feelgood er i den litt pussige situasjonen at ingen av original medlemmene lenger er i bandet. Gruppa startet på begynnelsen av 70-tallet og for meg er og blir Dr Feelgood ensbetydende med vokalist Lee Brilleaux, som døde i 1994. Lee selv ønsket at bandet skulle holde det gående etter hans død og etter en pause på drøyt et år var de tilbake med vokalisten Pete Gage, som ga seg i 1999.

Selv om dagens besetning ikke har noe med originalbesetningen å gjøre har de vært med i Dr Feelgood lenge. Phil Mitchell (bass) og Kevin Morris (trommer) kom med i 1982, gitarist Steve Walwyn i 1989 og vokalist og munnspiller Robert Kane hoppet på toget i 1999.

Jeg var usikker på hva jeg skulle forvente av Dr Feelgood. Men uansett om det er originalbesetningen eller ikke så låt det helt sjef. Du hører at de har hundrevis av spillejobber bak seg, rytmeseksjonen spille tungt og kanontight. Steve Walwyn viderefører Wilko Johnsons unike gitarsound på en perfekt måte, uten å bli en ren kopi. Robert Kane har definitivt tatt på seg en "hoppe etter Wirkola" rolle ved å skulle prøve å fylle skoene til Lee Brilleaux. Det gjør han da heller ikke. Stemmemessig mangler han litt av trøkket og tyngden Lee hadde. Han kan faktisk ligne litt på Mick Jagger, både når det gjelder det vokale og måten han beveger seg på scenen. Spretten kar med andre ord.

En stor takk til Elverum Bluesklubb for en strålende kveld, der Rockats utvilsomt var høydepunktet for min del.

Arild Rønes - tekst og foto