The Wildcats: "Take And Give" Hells Kitchen Records * * * * Fem år er gått siden tyske/nederlandske The Wildcats’ forrige album og fortsatt snakker vi relativt rett fram teddyboy-rock’n’roll. Gruppa er blitt trio siden sist og bandet er Kees van Bemmels hjerte- og hjernebarn. Han skriver låtene, synger og spiller gitar. The Wildcats på scenen er tøff og helproff rock’n’roll, noe de grundig har bevist ved sine tre besøk på Wild Bunch Rock’n’Roll Club. På plate blir det ikke like tøft; litt pinglete lyd må ta skylda for det, for spillemessig rocker det bra. Halvparten av albumets 12 låter er covers, og et par av dem ganske kjente. Eksempelvis Johnny Cash’ "Get Rhythm", The Everly Brothers’ "When Will I Be Loved" og Eddie Rabbitts "Driving My Life Away" (mest kjent med Tom Jones, men Rune Rudberg har også gjort sin versjon) er låter vi kjenner godt. The Wildcats kjører imidlertid sitt eget løp og former klassikerne i sitt eget bilde, det er teddyboy-rock’n’roll uansett hva det The Wildcats gir seg i kast med, og særlig "Driving My Life Away" har gruppa godt drag på. Kees van Bemmels låter blander seg uanstrengt med coverne. "She Wants A Ride" er en kjapp og kontrollert rocker og samme kan sies om drivende "Raging Storm". The Wildcats er dønn ærlige og avslutningslåta "Handy Man" oppsummerer på 2 minutter og 10 sekunder gruppas lidenskapelige forhold til teddyboy-rock’n’roll og rockabilly. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2008

The Wildcats: "Wild Romance" Hells Kitchen Records The Wildcats fra Nederland/Tyskland trenger ingen grundig introduksjon, ettersom de ble omtalt i anledning Rockin’ All-Dayer No.1. Bandet har holdt på siden 80-tallet og det første sporet, Wildcats Bop, gir visse assosiasjoner til Stray Cat Strut (Stray Cats). Der slutter også likehetene. The Wildcats klarer seg utmerket på egenhånd og valser opp med godbit på godbit. Funnel of Love drar tempoet litt ned, men holder trykket oppe. I’m A Man gir god valuta for pengene, med akustisk og elektrisk gitar i riktig teddyboyspeed. Instrumentale Spacekeeper er en underlig låt som er litt vanskelig å bli helt klok på. Liker jeg den eller liker jeg den ikke. Er trommeslageren litt ute av takt, eller har de lagt inn forskjellige breaks med vilje – eller har de testet ut Party in Finland (låt nr. 13) for mye? Jimmy Lee er en låt i god rockabillytradisjon; her får vi historien om Jimmy Lee som ble rockabillyfan og outlaw. Endless Road drar tempoet litt ned, men drivet er der hele tiden. We Are the Wildcats er kanskje litt smør på flesk etter Wildcats Bop, men ei herlig låt likevel. Det er vanskelig å skrive anmeldelse mens låta står på – foten lever sitt eget liv på gulvet. There’s a Wild Party Going On er en helt grei låt, og den eneste med koring fra de andre gutta. De fleste rockabillyband MÅ tydeligvis ha med en cover-låt eller flere. Klassikeren Little Sister er the Wildcats bidrag i så måte. Låta gjøres med overbevisning, og står seg bra i forhold til resten av cd’en. When Lucy Comes To Town henger bra med før neste coverlåt, Boogie Bop Dame, lånt av Crepes`n Drapes, som er en herlig boogielåt. Let Me Hold You tar lytteren med tilbake til ”siste låt” før vi stenger, og er en nydelig bop-ballade som nok kommer til å bli covret av ymse band i framtida. Personlig savner jeg litt mer ekko på vokalen, men det enkle er ofte det beste. Party In Finland sier seg selv. Her er det drivende rockabilly, hæla i taket og moonshine on the floor. Skiva avslutter med tittelsporet, Wild Romance, en låt som ikke lar rockefoten i fred. Som om ikke dette var nok, har the Wildcats lagt på tre bonus-spor. Her får vi servert akustiske versjoner av Dream Dream Dream, Crying in The Rain og I’m So Lonesome I Could Cry. Bonussporene er unødvendig for et album med nerve hele vegen og med høydepunktene Wildcats Bop, I’m A Man, Endless Road, When Lucy Comes to Town og Let Me Hold You. Undertegned vurderer å spandere et swingkurs for å få fullt utbytte av the Wildcats. Anbefales! Roger Bonsak

Tilbake

Rockin' All-Dayer No.1