Ackles har selvsagt mye å takke Jerry Lee Lewis for, ikke minst pianospellinga, men dæven han har gjort det til sitt eget også. The Killer sa en gang til Stephen: – Bare hold på med det du gjør, det går sikkert bra! Og det gjør det, "High School Confidential" rocker som rakkern og fansen vet virkelig å sette pris på sin helt. Et godt besøkt Gamla sang med, mange par danset og stemningen i salen var vennlig feststemt.

I lange perioder lot Stephen pianoet i fred og er kun vokalist. Vi får deilige pompøse og bluesete ballader og halvballader virtuost framført av en artist som vet, og ikke minst tør, å bruke den enestående sangstemmen for alt den er verdt. Sangen tar over personen Steven Ackles og bruker hele fyren som et instrument. Ved et par anledninger virker det som Ackles lever seg så inn i sangen at han liksom må våkne opp og sanse hvor han er når låta er ferdig.

Konserten varierte fint mellom rockere – "Polk Salad Annie" (Tony Joe White) for eksempel der Telecaster-gitarist Dagfin Hjorth Hovind legger inn stilige finter og groovet i bandet nesten sprenger veggene i det gamle lokalet – sitt eget stempel på flotte versjoner av 60-, 70-talls Elvis som i "Burning Love" og "gammelrockerne" koste seg kostelig – og til pompøse Vegas-låter som vidunderlige "The Wonder of You". Og midt inni alt dette fletter Stephen Ackles på selvfølgeligste vis inn "Det er lørdag og rock'n'roll", låta han kom på femte plass med da han i 1992 første gang (av tre) deltok i den norske finalen av Melodi Grand Prix.

Høydepunktet for denne anmelderen var den dødsfengende "Hey You!" (tittelkuttet fra 1992-albumet der både Waylon Jennings og Linda Gail Lewis bidrar). Solid gjennomarbeida og lett popete countryrock krydret med svært smakfullt orgel fra Espen Sannerud.

Det var tid for en avdeling med Linda Gail Lewis, lillesøstra til Jerry Lee som Stephen har samarbeidet med i over 20 år. Umiddelbart følte jeg at hun var en lettvekter i forhold til Stephen Ackles og en liten nedtur etter den flotte forestillingen konserten hadde vært til nå. Men Linda hadde kommet til sine egne, publikum var helt med på notene og at dama kan rocke er det ingen tvil om. "(Let’s Have a) Party" og "Shake Rattle And Roll" var låter med masse energi og god timing i pianospillet, dessuten rocket The Memphis News som bare det. "Good Golly Miss Molly" hørte hun først av storebror før hun hørte Little Richard og hun fortalte om da broren kom hjem med royalties han fikk av Sam Phillips for sin første hit, "Whole Lotta Shakin' Goin' On", og familien fikk nytt hus og Cadillac. Liten tvil om at låta betyr noe spesielt for Linda og etter en solid framføring var inntrykket av dama steget betraktelig.

Linda Gail Lewis rocker, 18. juli fyller hun 63 år.

Stephen kom på igjen og derfra og ut var det duetter som gjaldt. Vi fikk "Roll Over Beethoven" og det er tydelig at begge elsker det de gjør, og samsangen på Buck Owens’ sakte "Together Again" var nydelig – pur country and western. "Great Balls Of Fire" kom selvfølgelig og "Vi kan så mange låter at vi kunne holdt på i fem dager," antydet at låter nå ble tatt mer på sparket, og da de dro i gang en litt haltende "When The Saints Go Marching In", en time etter midnatt, var det på tide å si takk for seg for denne anmelderen som ruslet ut i vårnatta, glad og fornøyd etter to-og-en-halv time i lag med en av norges største artister gjennom tidene – Stephen Ackles.

Dag Bøgeberg - tekst og foto