A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å



Various: "Paid In Black – a Tribute to Johnny Cash"

Wolverine Records

* * * * *


Johnny Cash har satt sine spor i mange forskjellige miljøer. På dette hyllestalbumet får vi eksempler på hva grupper fra det plateselskapet kaller horrorpunk-a-billy miljøet har å tilføre låter vi forbinder med The Man In Black. Og det er faktisk ikke så rent lite. Foruten det mest innlysende, fandenivoldsk energi, får vi gang på gang beviser/eksempler på at disse låtene fungerer i mange sammenhenger.

Ingen av disse framføringene er uinteressante, eller unødvendige om du vil, men er man puritansk country- eller rockabillyfan blir nok dette i tøffeste laget. Denne anmelderen anbefaler uansett gamle fans en lytt, for her vises nemlig nye sider ved disse gamle klassikerne.

The Aggro-Nuts versjon av "Big River" sender faktisk tankene til Dimmu Borgir, mens The Spookshows glødende psychobillyflørt med gospel og fullt kirkekor på "The Kneeling Drunkard’s Plea" er fantastisk fengende og i albumets linernotes forteller gruppa at dette er et resultat av hvor provosert de er av all Cash-hypen etter hans død, men sier samtidig at Cash finnes i alt de gjør.

Her er imidlertid ikke bare stormende energi. Våre venner i Lonesome Spurs er hentet inn og framfører i kjent litt utvidet gatemusikantduo-stil en relativt strait versjon av "Folsom Prison Blues", mens Nuke & The Living Dead nærmer seg skiffle på "One Peace At a Time", dog med en aggresiv fuzzgitar inni der.

Som bassmann Le Land i gruppa Colonel Sanders’ Grave fra Indiana skriver i coveret: "The Man in Black was always there behind all the new tastes. He was our original free-thinking icon and bad ass, and losing him was like losing a part of what made us. Here’s to another generation finding the same inspiration from an incredible man." Gruppa har forøvrig god kontroll på "Dark As a Dungean".

Fornøyelig anderledes dette og industri/rockabilly/surf-gutta i Psychocharge oppsummerer det hele i en svært moderne og fengende "Wanted Man".

Dag Bøgeberg


Tilbake til anmeldelser 2008