Wolverine Records
* * * * *
Johnny Cash har satt sine spor i mange forskjellige miljøer. På dette hyllestalbumet får vi eksempler på hva grupper fra det plateselskapet kaller horrorpunk-a-billy miljøet har å tilføre låter vi forbinder med The Man In Black. Og det er faktisk ikke så rent lite. Foruten det mest innlysende, fandenivoldsk energi, får vi gang på gang beviser/eksempler på at disse låtene fungerer i mange sammenhenger.
Ingen av disse framføringene er uinteressante, eller unødvendige om du vil, men er man puritansk country- eller rockabillyfan blir nok dette i tøffeste laget. Denne anmelderen anbefaler uansett gamle fans en lytt, for her vises nemlig nye sider ved disse gamle klassikerne.
The Aggro-Nuts versjon av "Big River" sender faktisk tankene til Dimmu Borgir, mens The Spookshows glødende psychobillyflørt med gospel og fullt kirkekor på "The Kneeling Drunkards Plea" er fantastisk fengende og i albumets linernotes forteller gruppa at dette er et resultat av hvor provosert de er av all Cash-hypen etter hans død, men sier samtidig at Cash finnes i alt de gjør.
Her er imidlertid ikke bare stormende energi. Våre venner i Lonesome Spurs er hentet inn og framfører i kjent litt utvidet gatemusikantduo-stil en relativt strait versjon av "Folsom Prison Blues", mens Nuke & The Living Dead nærmer seg skiffle på "One Peace At a Time", dog med en aggresiv fuzzgitar inni der.
Som bassmann Le Land i gruppa Colonel Sanders Grave fra Indiana skriver i coveret: "The Man in Black was always there behind all the new tastes. He was our original free-thinking icon and bad ass, and losing him was like losing a part of what made us. Heres to another generation finding the same inspiration from an incredible man." Gruppa har forøvrig god kontroll på "Dark As a Dungean".
Fornøyelig anderledes dette og industri/rockabilly/surf-gutta i Psychocharge oppsummerer det hele i en svært moderne og fengende "Wanted Man".
Dag Bøgeberg