Sist jeg så Emmylou Harris var i Chateau Neuf i ‘77. Emmylou husket besøket og omtalte det som Mötley Crüe-turneen(!). "Luxury Liner" var en av favorittplatene mine, jeg var fan, og det var et minne for livet med Emmylou Harris på scenekanten foran et glødende The Hot Band (dessuten var vi godt varmet opp av et himla bra Asleep At The Wheel). Rodney Crowell var som sagt med i The Hot Band, og nå, 35 år senere, står han altså skulder ved skulder med Emmylou framme på scenen. Han kan ikke erstatte Gram Parsons, men en bedre reserve er vanskelig å finne, dessuten var versjonen av "Love Hurts" helt i Grams ånd.

Min interesse for Emmylou Harris dalte etter "Quarter Moon in a Ten Cent Town" i ‘78. Jeg var hekta på punk og new wave, Emmylou var dessuten ikke så country lenger og hun ble for meg mer en artist i mengden. Jeg prøvde igjen med "Wrecking Ball", som ble hyllet alle veier i ‘95, men det var ikke noe for meg. Men nyplata "Old Yellow Moon" har imidlertid blitt mye spilt i heimen siden den kom for et par måneder siden, og jeg gledet meg til konserten.

Av alle ting klarte jeg å komme for sent og de var godt i gang med "Poncho & Lefty" fra "Luxury Liner" da jeg fikk sneket meg ned på setet. Tror det var tredje eller fjerde låt, men med den dødskule steelgitarlinja solid på plass var jeg med på notene umiddelbart. – Takk for sist, Emmylou, hyggelig å se deg igjen, fôr gjennom hodet da jeg så den nå 66 år gamle damen. Rodney Crowell er stødig selvsikker både vokalt og på sin Gibson kassegitar fra 1932. Han er liksom et ankerfeste for en Emmylou som stemmemessig kanskje ikke er like spenstig som i gamle dager. Særlig de høyere tonene blir noen ganger hvisket fram, men feelingen, timingen og sjarmen er det ingenting i veien med. Og harmonisangen mellom de to var selvsagt topp klasse.

Lyden i Oslo Konserthus varierer etter hvor i salen man sitter. Mitt sete var ved høyre hjørnet på scenen, rett foran pedal steel-gitaristen. Gitaristen stod helt på andre siden og hørtes dårlig der jeg satt, men ifølge folk som satt midt i salen var han veldig god og lyden ellers perfekt. Stilmessig snakker vi klassisk country og countryrock, ganske langt fra Hank3s pøblete "Dick in Dixie"-stil.

Jeg hadde på forhånd sett ei låtliste fra en konsert i USA for en måned siden og hadde forberedt denne anmeldelsen litt i forkant. Det kunne jeg bare glemme, den settlista var ikke i nærheten, dessuten spilte de hvertfall ti låter mer.

Mye var hentet fra Emmylous plater mellom ’75 og ’78 ("Pieces of the Sky", "Elite Hotel", "Luxury Liner" og "Quarter Moon in a Ten Cent Town") og en god del fra Rodney Crowells soloplater. Men en fin balanse mellom gammelt og nyere ting. Tilsammen har Emmylou gitt ut nærmere 30 album, så mine hull i Emmylous karriere er følgelig mange uten at jeg følte at det gjorde så mye selv om det var ekstra kult når det kom låter jeg kjente fra før. For eksempel i en akustisk avdeling, med Emmylou og Crowell alene, var det et stort høydepunkt med The Louvin Brothers’ klassiker "The Angels Rejoiced Last Night". Den midtre delen i konserten var viet nyplata "Old Yellow Moon". De seks-sju låtene herfra fungerte veldig bra live og var kanskje den mest rocka avdelingen, selv om de heldigvis spilte de to glimrende balladene "Spanish Dancer" og "Back When We Were Beautiful".

Med en av countryverdenens største stjerner i midten og garva amerikanske musikeres lekne profesjonalitet (gitaristen var dog fra Australia), og selv om lyden for min del ikke var patent, var det en konsert i stjerneklassen.

Dag Bøgeberg - tekst og (telefon)foto