På luksusutgaven av debutalbumet får vi her servert alle de velkjente dragerne fra åpningen med "Fast Cars" via "Get On My Own", "Love Batery" og "I Don’t Mind" for å nevne noen. De er klassikere nesten hele bunten og har ikke blitt mindre viktige etter at den nye generasjonen britiske indie-rockere på 2000-tallet alle har satt Buzzcocks høyt oppe på inspirasjonslistene sine.

I tillegg har EMI lagt med tre låter fra en John Peel-session i september ’77, 14 demotapninger fra samme høst (der Indigo-sessionen utmerker seg som vanvittig frisk!). Om ikke det er nok, så har de jammen slengt på ni liveversjoner fra den legendariske Manchester-klubben Electric Circus også. Hvorvidt det er finanskrisa som får selskapet til å la kjøperne ta del i all denne bonusen vites ikke, men det gir jeg faen i, for det er vi kundene som er de definitive vinnerne her!

Skal jeg være veldig kritisk, kan jeg innvende at de aller tidligste innspillingene med Howard Devoto er utelatt, selv om noen av låtene er i andre utgaver med Shelley på vokal. Men jeg må innrømme at jeg savner låter som "Friends Of Mine", "Lester Sands", "I Love You, You Dig Bummy" og "Don’t Mess Around" fra ’76-sessions. Disse er så vidt jeg vet fremdeles bare tilgjengelig via bootlegplaten "Time’s Up".

Buzzcocks: "Love Bites" - Special Edition EMI (United Artists UAG 30197, 9/78) * * * * * Oppfølgeralbumet "Love Bites" (som bandet promoterte på Club 7 i februar ’79), overgikk på det beste debuten med udødelige låter som "Ever Fallen In Love (With Someone You Shouldn’t’ve) ", "Operators Manual", "Nostalgia" og "Sixteen Again". Utsøkte popperler om naiv kjærlighet og brutte forhold så smart og intelligent sydd sammen at de fremdeles gir ståpels. Albumets opprinnelige bakside var dessverre fyllt opp av det jeg oppfatter som fyllstoff i et forsøk på å formidle en annen tradisjon enn den Buzzcocks er mest kjent for, men like fullt var veldig bevisst på i starten, og som raskt ble overskygget av de lettere låtene deres. Det dreier seg om ’repetative beat’-arven fra Velvet Underground. Låter som "Walking Distance" og "Late For The Train" passet imidlertid aldri helt inn i busekukenes håpefulle poplandskap (heller ikke den akustiske "Love Is Lies"), og skjemmer fremdeles repertoaret, selv om intensjonen var aldri så god. På debutalbumet klarte de imidlertid på en mesterlig måte å parre disse to tradisjonene i avslutningslåta "Moving Away From The Pulsebeat", men de maktet altså ikke å gjenta her. Men heldigvis blir disse avløst av flere singlelåter som aldri fikk plass på albumet, og ingenting er bedre enn å få servert "Love You More", "Noise Annoys", "Promises" og "Lipstick" når slutten på det opprinnelige albumet nærmer seg. Av ytterligere bonusmateriale foreligger sju låter fra John Peel-sessions (’78-’79), 13 demoversjoner fra Indigo Studios der bandet finner tilbake til nerven fra året før, i tillegg foregriper de tredjealbumet med en tidlig versjon av "Raison D’Etre", og legger også ved en for meg ukjent pianolåt, kalt "Morther Of Turds", der de holder på å le seg i hjel både før og under hele innpillingen. Som livebonus har de spedd på med ti låter fra Lesser Free Trade Hall i Manchester fra ’78, der det ikke er noe å si på verken stemningen i salen eller humøret på scenen. Buzzcocks: "A Different Kind Of Tension" - Special Edition EMI (United Artists UAG 30260, 12/79) * * * * På sitt tredje album begynte pop-kilden til hovedlåtskriver Pete Shelley å gå tom. Riktignok finnes det fremdeles perler som "You Say You Don’t Love Me" og "I Don’t Know What To With Me Life", men det var åpenbart at han ikke lenger klarte å fylle opp med like mye gull som på de tidligere skivene. Derfor fikk også gitarist Steve Diggle mer rom å boltre seg på, og sett i perspektiv holder dessverre ikke låtene hans like høy standard. Han har dessuten en hardere og mer US-inspirert stil som lett bryter med Shelleys erkebritiske uttrykk. Likevel inneholder albumet en av Buzzcocks aller beste komposisjoner i "Hollow Inside", som sammen med mange av Shelley-komposisjonene peker framover mot postpunk og 80-tallet. Det paradoksale er at noen av disse låtene er eldre skisser som Shelley hadde liggende og som ble bearbeidet i mangel på bedre pop-ideer. I tillegg eksperimenterte mannen med syre og befant seg langt vekk fra sosialrealisme, oftere fanget i en enda mer dyster virkelighet enn kjærlighetssorg. Det bærer flere låter preg av her. Også på denne platen får vi masse bonus, først og fremst for- og baksidene på de påfølgende singlene som kom parallelt med albumet og umiddelbart etterpå. De låter fremdeles friskt og energisk, stadig produsert av Martin Rushent (som gjorde alle tre albumene). Bonussinglene fra 1980 er produsert av Martin Hannett (kjent som den som skapte Joy Division-soundet) og tilfører bandet en helt annen lyd enn det vi var vant med. Borte var den snappy, deilige pop’en, og lytteren var tapt i den samme fremmedgjorte betongen som veldig mange av Manchesters samtidige dystre postpunkartister. Det er ikke funnet plass til liveopptak på denne siste i special edition-trilogien, men elleve demoversjoner og fire tapninger fra John Peel-sessioner kan likevel friste. Tidligere er alle Buzzcocks-singlene gitt ut på cd’n "Singles Going Steady". Den er fremdeles tilgjengelig og anbefales hvis du bare vil skumme den øverste fløten fra bandets første store epoke. Da går du imidlertid glipp av en rekke fantastiske poppunkperler med tekster som er så dødsens ærlige og fullstendig avkledd for stolthet og prestisje, at det grenser til outing av det innerste private. Nyutgivelse av disse tre albumene bekrefter uansett at Shelley og Buzzcocks tilhører det aller øverste skiktet av britiske popsnekkere gjennom tidene, og at disse tre albumene alle er mer enn verdt penga! Trygve Mathiesen Trygve er en av Oslos urpunkere med et mer enn lidenskapelig forhold både til musikken og miljøet. Han ga ifjor ut den glitrende dokumentarboken ”Tre Grep og Sannheten - Norsk Punk 1977-1980” (Vega forlag 2007) Tilbake til anmeldelser 2008