Amos Milburn - First Rock & Roll Piano Player

Av Rolf Stensletten

Velg side: 01 Diskografi

Nick Tosches har i boken «Unsung Heroes Of Rock And Roll» kalt Amos Milburn for «FIRST ROCK & ROLL PIANO PLAYER». Påstanden kan selvsagt diskuteres, men det er ikke tvil om at Milburn var inspirasjonskilde for mange av 50-tallets rock & roll stjerner.

Little Richard har for eksempel uttalt at Milburns «Chicken Shack Boogie» var den låten som inspirerte ham til å begynne å spille piano.

På slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet dominerte han fullstendig hitlistene. Både i 1949 og 1950 ble han valgt til «Top R&B Artist» av bladet Billboard. Jeg har sett nærmere på Milburns karriere, og samtidig laget en oversikt over utgivelser på vinyl og CD.

Amos Milburn ble født 1. April 1927 i Houston, Texas. Han hadde 11 søsken, og det var kanskje ikke så rart at han flyttet hjemmefra allerede som 15-åring. Han vervet seg i 1942, og i de tre neste årene arbeidet han som kokk, i tillegg til at han underholdt i forskjellige leire og klubber.

Etter krigen dannet han sin egen gruppe, noe som var en absolutt nødvendighet for å forsørge moren og søsknene etter farens død. Det gikk ikke lang tid før han ble lagt merke til av talentagent Lola Cullham, som også ble hans manager etter hvert. Hun er også kjent for sitt samarbeide med bluessangeren Lightnin’ Hopkins. Sammen skrev Milburn og Cullham noen låter, og demoer ble spilt inn. Demoene overbeviste selskapet Aladdin tilstrekkelig til at de i 1946 skrev kontrakt. Milburn hadde først oppsøkt Modern Records, men der ble han avvist.

Musikalsk var Milburn sterkt influert av boogie woogie pianistene Albert Ammons, Meade Lux Lewis og Pete Johnson. I tillegg var han en stor beundrer av Louis Jordan. Med dette som utgangspunkt skapte han sin svingende boogie-blues stil. Nå skal det sies at noe av årsaken til Milburns suksess var at han ikke var låst i en enkel retning. Han følte seg like mye hjemme med sofistikert «nattklubb-blues» i samme stil som vennen Charles Brown. Stilmessig kan vi trekke en linje videre til Fats Domino, som beundret Milburn stort.

Hans første innspilling for Aladdin fant sted i september 1946 i Los Angeles med «After Midnight»/«Amos Blues». Den første en rolig blues, mens «Amos Blues» er en boogie woogie låt. Platen var en brukbar suksess, og solgte rundt 50.000 eksemplarer.

Høsten etter, i november 1947, spilte han inn egenkomposisjonen «Chicken Shack Boogie», som viste seg å bli hans signaturlåt. Ja, han kalte seg etterhvert «Chicken Shack Boogie Man» og medmusikantene gikk under navnet «Aladdin Chickenshackers. Innspillingen ble en kjempehit, og solgte i millionantall. Johnny Otis har uttalt at «Chicken Shack Boogie» er en av tidenes beste innspillinger, og som nevnt inspirerte låten Little Richard til å begynne å spille piano.

Suksessen medførte at han nå fikk spille på store, prestisjefylte steder som Apollo Theatre i Harlem og Bronze Peacock i Houston. Utover på 50-tallet deltok han i store show sammen med blant andre Charles Brown, Clyde McPhatter, Clovers og Joe Liggins.

Etter «Chicken Shack Boogie» kom hitlåtene på løpende bånd, og det var ikke bare boogie låter. Han hadde også stor suksess med ballader som «In The Middle Of The Night». I tillegg gjorde han strålende versjoner av blues-standardlåter som «Driftin’ Blues», «Stormy Weather» og «Why Don’t You Do Right».

Som en kuriositet kan det også nevnes at han i april 1951 spilte inn «Women, Women, og dette er en av de tidligste innspillingene som finnes av en Leiber/Stoller låt. Milburn hadde alltid med seg de beste musikerne i studio, som tenorsaksofonistene Maxwell Davis og Sam «The Man» Taylor.

Mellom 1948 og 1954 hadde han et snes top 10 plater på Billboards såkalte «race charts», derav 4 førsteplasser, «Chicken Shack Boogie», «Bewildered», «Roomin’ House Boogie» og «Bad Bad Whiskey». Milburn oppdaget snart at nøkkelen til suksess lå i sanger om sex og alkohol. Han skrev ikke disse sangene selv, men han ble så forbundet med låter om alkohol, særlig whisky, at han ble kontaktet fra alle kanter av folk som ville tilby sanger de hadde skrevet om emnet. Ser vi på sangtitlene fra Aladdin-perioden finner vi:

Bad Bad Whiskey, Good, Good Whiskey, Vicious, Vicious Vodka, Let Me Go Home Whiskey, Juice, Juice, Juice, Thinkin’ And Drinkin’, One Scotch, One Bourbon, One Beer, Drinkin’ Rum And Coca Cola, Just One More Drink

Amos Milburns problem ble at han ikke nøyde seg med å synge om whisky. Han utviklet et alkoholproblem som medførte at han uteble fra avtaler og konserter, og dette var nok hovedårsaken til at karrieren begynte å gå nedover utover på 50-tallet. Milburns kommentar til drikkingen var: «I PRACTICE WHAT I PREACH».

Musikalsk hadde han fortsatt mye å by på, blant annet en ny rå versjon av «Chicken Shack Boogie» i 1956, men dessverre uten salgssuksess denne gang. I 1957 ville ikke Aladdin fornye kontrakten, og Milburns tid på toppen var definitivt over.

Utover på 50-tallet jobbet han en del med Johnny Otis og Charles Brown. Han spilte også inn noen singler sammen med sistnevnte. Aladdin ga ut to album med tidligere innspillinger, i tillegg til et album på undermerket Score.

I 1958 slo Milburn seg ned i Cincinatti, og han ble tvunget til å ta seg arbeid utenfor musikken. Blant annet jobbet han som vaktmester på et hotell.

I 1962 fikk han overraskende kontrakt med selskapet Motown, som ikke akkurat er kjent for innspillinger med blues og rock & roll. Albumet «Return Of The Blues Boss» ble spilt inn. På et av kuttene medvirker Stevie Wonder på munnspill!

Dessverre solgte albumet usedvanlig dårlig, til tross for at det inneholder mye bra musikk. Det dårlige salget har medført at denne LP’en i dag omsettes for fantasipriser. Sist jeg så den avertert i en auksjon var minstebudet ca 12.000 kr.

I 1969 ble Milburn rammet av slag, og etter et nytt slag året etter trakk han seg helt tilbake. På midten av 70-tallet var han utrolig nok tilbake i platestudio, nå for siste gang. Det var Johnny Otis som sørget for dette på sitt eget selskap Blues Spectrum. På grunn av delvis lammelse måtte Otis ta seg av venstrehåndsspillingen på pianoet.

Utover på 70-tallet ble han sykere og sykere, og i 1979 måtte han amputere en fot. 3. januar 1980 døde han bare 53 år gammel.