The Wild Ones
Gamla, Oslo - 14. mai 2002
Gamla, Oslo - 14. mai 2002
Chicago-bandet viste seg som en uhøytidelig og omgjengelig gjeng der de menget seg med den gemene hopen i baren før konserten. The Wild Ones har en sterk skive i lomma og forventningene var deretter. I halv elleve tida klatret bandet opp på scenen og dro igang en spretten og kontant versjon av Memphis or Bust fra Wild Side of Town. Gutta så bra ut og det låt tight og samspilt.
Sanger og låtskriver Rick Lindy har fin stemme og synger veeeldig bra, men minner vel mye om Elvis på de lange, høye partiene. Han er ikke verdens mest karismatiske frontmann, men det relativt labre publikumsframmøte kan vel ha sitt å si.
Trommeslager Mike Hosman er veldig god, men slo litt for hardt for Gamla. Dette gjorde at konserten ble litt «skrallete», men noen av låtene framsto også mer kontante enn på skiva på grunn av dette. Lyden bedret seg imidlertid noe underveis.
Bra var versjonen av Benjamin-Weiss Wheel of Fortune, også fra cdn, komplett med enkel og ganske tøff slidegitarsolo fra Ray Kainz og Lindy er stolt i holdningen når han utbasunerer: I'm a real cool cat with rockability (Rockability). Tøft. Og versjonen av Wild Side Of Town var frenetisk rockabilly med hard slapping fra bassmann Malcolm Didier som vekslet mellom ståbass og elektrisk bass.
En flott og twangy On The Run med den fine melodien var kanskje kveldens beste?, mens rumba-rock versjonen av Viva Las Vegas var mer på det jevne.
The Wild Ones har et variert repertoar som spenner fra country-billy, rockabilly, rocknroll og shuffle til twangy «Rockpile-rock». En morsom instrumental ble presentert komplett med trommesolo og en ny låt fra en rykende fersk cd, som ikke er kommet til Norge ennå, var veldig lovende. Tankene gikk til Dave Edmunds goes country.
Gutta var blitt varme og Lindy hadde kastet jakka før en svært rocka og twangy Pedal to the Metal fikk rockefoten til å gå, mens en noe utslitt cover, The Worrying Kind, ble tværet vel langt.
Bandet tillot seg en pause etter en times tid, noe som kanskje ikke var så lurt da mange publikummere ikke gadd å vente, men forsvant hjem til senga. Salen ble glissen og The Wild Ones ble ufortjent offer for at folk skulle på jobb dagen etter.
Dag Bøgeberg (tekst og foto)