The Tri Sonics: "Welcome To The Club" Raucous Records * * * The Tri Sonics har beveget seg litt bort fra den reine rockabillystilen de har vært kjent for til nå. På tyskernes andre album er det mer tradisjonell rock med relativt hyppig bruk av blåsere som gjelder, særlig på første del av albumet. De tre medlemmene har forskjellig musikalsk bakgrunn og det er blitt mer hørbart denne gang. Valget av coverlåter vitner også om at gruppa har et bredt lytterepertoar, noe versjoner av Blondies "Call Me" og Oasis’ "Lyla" er eksempler på. Begge er kastet fullstendig om på og førstnevnte er i ganske bluesete rockabillystil mens "Lyla" framføres i countrybillystil med fine koringer. Ikke en av britpopkongenes beste låter, men en artig vri er det. Her og der er trekkspill flittig brukt og litt franske følelser dukker dermed fram, mens andre steder renner Rockpile og rolig Nick Lowe en i hug. Tradisjonell visepop og bluesrock ala Van Morrison er gruppa også innom og resultatet er et album som spriker ganske mye. The Tri Sonics opererer på denne plata i et musikalsk landskap og i sjangre med uhorvelig mange flere utøvere enn det er i rockabilly, og følgelig er det lett å forsvinne i mengden. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

The Tri Sonics - All I Ever Wanna Do Egen Rating: 8 The Tri Sonics er et nytt og spennende bekjentskap fra München-området i Tyskland. Bandet består av Barbara Streidl på kontrabass, Ralf Nickolaus på trommer og låtskriver Derek Singleton på gitar/vokal. Alle er erfarne musikere med bakgrunn fra forskjellige stilarter. All I Ever Wanna Do inneholder fem låter i rock’n’roll-a-billy-land som presenterer bandet på en flott måte. Skiva starter med Wait And See, en selvkomponert rock’n’roll-sak med mye tøft gitarspill. Deretter gjør de en versjon av Carl Perkins’ Gone Gone Gone, og dette er ikke dårlig. My One Desire (Dorsey Burnette) er nok en coverlåt. Mye bra gitarspill her også, og det låter skikkelig tøft. Tittelkuttet, All I Ever Wanna Do, er skivas beste spor. Ei rockabilly-låt med heftig gitar, full fart og et tøft beat. Avslutningsvis får vi en ”trykkare”, antakeligvis for å vise at de behersker det også. En lovende debut, og vi venter spent på fortsettelsen. Thomas Øyen

Tilbake