The Tin Cans: "Take a Ride!" Egen * * * * * The Tin Cans kommer fra Tyskland og startet opp som kvartett for ca ti år siden, men har siden forrige album (Listen Up! (2004)) blitt redusert til en klassisk gitar, bass og trommer trio. Stilen var hovedsakelig inspirert av 80-tallets neo-rockabilly, men bandet har med årene utviklet sin egen form for neo, og denne cd’n er en deilig blanding av rockabilly, rock’n’roll og små drypp av country. "Take a Ride!" er gruppas fjerde album og inneholder 13 låter og 12 er egenskrevet. Det står ikke hvem som har komponert den 13., "Gonna Get Rid", men kanskje er det Dusty Grey, som er gjestemusiker på denne og synger og spiller rytmegitar. Albumet dras igang med "The Only Thing I Care For" og en dundrende slapbass setter lytteren umiddelbart i godt humør. Knall rockabilly, flott gitarspill med en liten dash country og dette er lett å like. Og enda bedre blir det faktisk, selv om gutta girer litt ned på tøffe "Bye Bye". Her er høy pumpende slapbass, variert og kult gitarspill og med eksellent vokal på toppen. "Rockin' Til Daylight" er vill rockabilly og Johnny Burnette hadde garantert digga dette. Det går slag i slag og vi må helt til låt nummer åtte før tempoet dras litt ned. "You Caught My Heart" har en dash Johnny Cash i kompet og kule country-licks på gitaren, men så er det på’n igjen og på resten av skiva er det hardtslående, stompin’ rockabilly som gjelder. The Tin Cans er gode instrumentalister og har flott vokal med bra engelskuttale. "Take a Ride!" er stappet med fine låter som er tøft arrangert og framført. Dag Bøgeberg

The Tin Cans: "Listen Up!" Crazy Love Records Rating: 8 The Tin Cans kommer fra Tyskland og er en kvartett bestående av akustisk og elektrisk gitar, ståbass og trommer og 'Listen Up!' er deres tredje album. The Tin Cans spiller neo-billy med godt trøkk og er ikke noe autentisk band som prøver og låte mest mulig femtitall, og gudsjelov for det. Dette er dyktige musikere og albumet er godt produsert, akkurat passe av alle instrumenter og en herlig slapbass med akkurat nok 'klick'. Vokalist Claud har god engelsk uttale og hadde jeg ikke visst bedre, kunne bandet godt vært amerikanere. Av skivas 15 låter er det fire covers. Det åpner tøft med deres egne 'Take A Grip On Yourself' med slapbassen godt framme i lydbildet. 'Secret Agent Man' (Sloan/Berry) er egentlig veldig utspilt, men The Tin Cans slipper likevel unna med denne versjonen. 'Waving You Goodbye' er en fin uptempo ballade med country feeling. Låtene 'Trip To Rock'n'Roll', 'Hair Losing Boy' og 'Stranger Girl' er alle knallgode rockers. Mange band har gjort tøffe versjoner av 'Seven Nights To Rock' (Mullican). The Tin Cans har fått med gjestevokalist Brian, og dette er dessverre blitt skivas svakeste låt. 'Hard Knoks' (Byers) er en tøff rocker med tamming ala 'Jungle Rock'. På 'Rock'n'Roll Disease' og 'Another Day In Paradise' tar lead gitarist Semmel over mikrofonen og han er heller ingen dårlig vokalist. Hollies låta 'We Are Tough' er i the Tin Cans versjon blitt en knalltøff rock'n'roll låt med herlig slapping. Albumet avsluttes med country bopper'n 'Bull' hvor Claud viser at han også behersker de dypere tonene. Anbefales! Frank Reiten

Tilbake