HVEM: Stone River Boys (US)
HVOR: The Crossroad Club, Oslo NÅR: Tirsdag 3. mai 2011 Det er blitt sånn for meg at når jeg ser en steelgitar på scenen, så blir jeg litt ekstra forventningsfull. Rapportene fra Austin-gruppa Stone River Boys konserter i Halden og på Bergenfest la heller ingen demper på det. Glem skiva, live er de noe helt annet, sa Tom Skjeklesæther, som hadde vært i både Halden og Bergen, til ROCK før konserten startet. Truckete, bariton-twangy Texas-country med stompete rytmeseksjon og deilig steelgitar var hovedmenyen, hvertfall den første halvtimen. Blir det tøffere enn når Dave Gonzalez trøkker til med Danelectro-gitaren? De i salen som hadde abstinenser etter lang tids fravær av The Paladins fikk hvertfall dosa si denne kvelden. Det var så jævlig tøff Texas-boogie-nedpå-country vi drømmer oss bort til en gloheit honky tonk i støvete Texas. Hovedvokalen deles broderlig mellom Mike Barfield og Dave Gonzalez og steelgitarist Fuzzy Blazek spiller så variert; gråtkvalt, men også råere, nesten som en vanlig gitar noen ganger, hvertfall virket det slik i to-stemte passasjer med evigtwangy Gonzalez kunne det bli bedre? Selv om hovedvekten lå i countrygata, øste de raust av den musikalske smeltedigelen arven fra Texas byr på. De lett funky partiene fra gruppas eneste plate så langt, "Love On The Dial", var mer soulrocka live, noe vi likte godt. Doug Sahm rant meg i hug et par ganger, særlig når de var i det mer soul-bluesete rocknroll-hjørnet. Konserten var preget av masse gitar og steelgitar og plenty med two-step-dansende ablegøyer fra vokalist Mike Barfield. Balladen "Walking On That Dream" ble dedikert til Chris Gaffney (nyheter april 2008) som jo er årsaken til at Stone River Boys i det hele tatt eksisterer. Tremolo-dynka baritongitar, ilter virtuos steelgitarsolo som høstet applaus i salen og ditto for Gonzalez etter en oppvisnings-solo vi sjelden hører. Vi snakker ikke lynraskt jåleri, men det helt motsatte. Gonzalez hadde nå hengt på seg Telecaster-gitaren og vi fikk en slepen "Start All Over Again", det var nesten 70-tallsdisco spilt av et hvinende countryband. "No Time No Waste" var twangy country, mens "Big Time City" ble levert som tøff countrybilly. Og slik fortsatte det, variert, men stilsikkert.
Ekstranummer var et folkekrav og "It Got What It Takes To Take What I Got" country-funket publikum mot nye høyder før en instrumental blues lirket oss ut av Texas og ut i ei litt kjølig vårnatt i lille Oslo. Adios!
|