Egen
* * *
The Spotnicks spiller instrumentalmusikk inspirert av The Shadows. De kommer fra Göteborg og de er superveteraner. Gitaristene Bo Winberg og Bob Starander har holdt på siden 1957 og Winberg har vært i gruppa hele tiden. En variert og innholdsrik ferd har det vært. I 1963 fikk de en stor hit med "Amapola" (på YouTube), ei låt de tydeligvis ble grundig lei etter hvert, i 1982 kom LPn "We Dont Wanna Play Amapola No More". Et utall plater over 700 låter besetninger og turneer har det blitt. De har turnert over store deler av Europa og i 2008 deltok de på en stor 60-tallsgalla i Belgia i lag med Mungo Jerry, Chris Montez, Billy Joe Royal, Dave Berry, Gerry & The Pacemakers, Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich, The Troggs og The Hollies det sier noe om statusen.
Denne nye platen er The Spotnicks 42. album, inneholdene 15 låter, for det meste covers. Alt er instrumentalt, Bo Winberg har fortsatt god, gammeldags Hank Marvin-lyd i gitaren, men litt dundrende trommer og et og annet trykk på en vrengpedal fører til noen kulturkrasj, hvertfall for denne anmelderen.
Men unntakene finnes. Tittelkuttet i lun midtempo Shadowsstemning, rolig og vispeslentrende "It Had To Be You" (I Jones) med mange jazzakkorder, og den nydelige, stemningsfulle klassikeren "The Breeze And I" (E Lecuona) med den fine akustiske gitaren som tar over melodien inni der.
Her og der blir det litt danseband, mye grunnet trommelyden og det litt funky trommespillet, men trommesoloen på "Sweet Georgia Brown" (B Berne, M Pincard) er veldig bra. Til slutt ligger "Kentaboo Shuffle", en halvferdig boogie som The Spotnicks generøst har tatt med for at hjemmegitarister kan ha noen å øve sammen med. Går i a-dur.
Dag Bøgeberg