Ride The Train! - The NBT Express. Various Artists
NBT Records
La meg først få si at dette er ei merkelig skive. Alle låtene har naturlig nok et tog-tema, i større eller mindre grad. Det merkelige er spredningen i stil og kvalitet. Det varierer fra "autentisk" rockabilly via bluegrass til rene "hippie-låter", fra det nær geniale til søppel.
Albumet åpner med Johnny B. Rebb og tittelkuttet "Ride The Train". Johnny B. Rebb er et av John Mark Hotts mange alias og han har tre låter på CD´en. En under eget navn og en der han kaller seg Lonestar Band. Felles for alle er at han spiller alle instrumenter selv. Og han spiller ikke værst på gitar, det skal jeg inrømme, men fytterakkern så surt han synger. For ikke å snakke om mannens trommeferdigheter. Nei, dette er rett og slett grusomt. Det kan ikke være musikalske ferdigheter som har gjort at han får være med på denne CD´en hvertfall.
Jack Blanchard & Misty Morgan hever heldigvis kvaliteten mange hakk. "The Sunset Train" er bra 60-talls inspirert country og minner litt om Lee Hazlewood/Nancy Sinatra. Duon hadde en hit i 1970 med "Tennessee Bird Walk" og er fortsatt aktive.
Dale Brooks har en karriere som strekker seg 50 år tilbake. "The Whistle Of a Train" er fengende bluegrass. Mistenker dog at deler av backingen er gjort med synth, og det er vel i såfall ikke helt etter bluegrass tradisjonen?
"Waiting At The Station" med Thommy Burns er "autentisk" rockabilly så det holder. Thommy har tidligere spilt med band som Atomics og Steubenville Knights. Her får vi 1:53 minutter med hærlig rockabilly. Har egentlig ikke helt sansen for den såkalte "autentiske" trenden med å bruke gammelt innspillingsutstyr for å få det til å høres ut som på 50-tallet, men dette er likevel ganske så tøft.
Thommys andre låt på CD´en er "When The Big Wheels Roll". Mer country influenser her. Høres ut som Jimmie Rodgers backet av Scotty Moore og Bill Black.
Sju av låtene på skiva er spilt inn i Dave Moores studio. Moores to egne låter er imidlertid spilt inn i Sverige. På "Big Black Train" blir han backet av svenske Hale Bops, og de gjør en godkjent jobb. "Autentinsk" rockabilly dette også, dog ikke så tøft som Thommy Burns. På "Train Of Despair" blir Dave backet av The Saddle Pals, og denne låta er mer Johnny Cash inspirert.
Hale Bops gjør også en låt med sin egen vokalist, Fireball Steven. "Midnight Flyer" er en ganske ordinær tog-rockabilly låt. Synes ikke våre svenske venner klarer å tilføre sjangeren noe nytt. Dette blir bare en ny vri på "Mystery Train".
Randy & The Zephyrs virker noe malplassert i dette selskapet. Vet ikke helt hvilken sjanger jeg skal plassere dette i, folk kanskje? Mer 1967 enn 1957 over dette. Vi hopper fort til neste band, som er:
The Ravons med låta "Blue Moon Turn Around". Vet ikke hvorfor de har fått være med her. Det kan ikke være på grunn av musikalske kvaliteter ihvertfall. Det høres ut som gitaristen lærte sine første akkorder kvelden før innspillinga og trommisen er ikke stort bedre. Skikkelig dårlig lyd er det også. Nei huff, dette var dårlig.
Og værre skal det bli! Jessie Berens er bare helt grusom. Ingen vits å bruke plass på henne.
Harry Beatty er neste mann ut. "Sunrize Express" er instrumental. En enkel låt med diverse strengeinstrumenter og litt perkusjon. Låter nesten litt "indisk". Ikke helt min gate, men mannen kan hvertfall spille, i motsetning til flere av de andre musikerne på albumet.
Power, Driver and Brass (Hillbilly Power Trio) er neste lag ut. "Lonesome Rail" er bluegrass med gitar, bass og mandolin. Og det er absolutt ikke værst dette her. Mandolinspilleren spiller som om det gjalt livet og det er ikke ofte jeg spiller en låt tre ganger bare for å høre en mandolin-solo om igjen, men det gjorde jeg med denne låta.
Huey and Dewey er egentlig Bop Butler og Dave Moore. Her med, "Waiting For a Train", en enkel liten ballade med akustisk gitar, bass og litt smakfull koring. Litt sur kontrabass trekker ned, men alt i alt en hyggelig låt.
Og dett var dett! Som sagt en meget ujevn utgivelse. Noe meget bra, noe brukbart og endel søppel. NBT Records burde vært mer kritiske til valg av låter og artister. Lyden er heller ikke mye å skryte av. Greit at det skal høres "autentisk" ut, men det får da være grenser. Endel av låtene høres som de er innspilt med én mikrofon, som de har tredd fire par tjukke ullsokker over og plassert i et skap. Ok, jeg overdriver litt nå, men det er virkelig ille til tider.
Konklusjon: Ikke kjøp denne CD´en. Se heller om du finner en med Thommy Burns, Fireball Steven & The Hale Bops, Dave Moore eller Power, Driver and Brass (Hillbilly Power Trio). Og er du på utkikk etter en CD med toglåter, kjøp heller Johnny Cash!
Arild Rønes