Wolverine Records
* * * (*)
"Verdens beste coverversjon-samling" er beskjeden fra plateselskapet som følger med denne doble samle-cd-en. Vi snakker 48 band og like mange låter. Punkband for det meste tysktalende vil jeg tro, etter engelskuttalen å dømme som framfører urkjente klassikere, one hit wonders og ting jeg ikke kjenner fra før.
Her er låter man i sin tid hatet å høre, for eksempel "Life Is Life" (Opus) som av gruppa Ramazuri er blitt svært så spiselig ikledd ilter punkdrakt, one hit wonders som 4 Non Blondes "Whats Up? " ei låt hvertfall denne lytteren syns var ganske kul er ikke blitt noe dårligere i henda på The Ontherocks, eller Men At Works (noen som husker dem?) "Overkill" som Frontkick har pusset godt opp.
The Beach Boys "Fun Fun Fun" er stilig i svært Ramones-inspirert utgave fra gruppa Râmouns, Alice Coopers "Poison" passer godt i den rampete punkstilen til Bonsai Kitten, mens Mr Anderson er troverdig i den punkete hyllesten av alt vi forbinder med Memphis blues, WC Handy, Elvis, Graceland osv i låta "Walking In Memphis" (Marc Cohn).
Ikke alt er like bra. Amplifys versjon av The Beatles "All My Loving" ligger for tett opp til det originale arrangementet og en del låter jeg ikke kjenner, noen av dem synges på tysk, framføres av band med trommeslagere som ikke helt klarer å spille så fort som de gjerne vil og den gamle regelen "bandet er akkurat så bra som trommeslageren" blir gjeldende.
Én låt står i en klasse for seg og er verdt hele samlingen alene: Punk Jones helville, rett fram, intelligent enkle versjon av The Rolling Stones "Satisfaction". Hadde denne kommet over anlegget en fuktig lørdagsnatt, kunne hva som helst skjedd, jeg sier ikke mer.
Dag Bøgeberg