Coctail og annet 50's Pin-Up krydder
Innledning Del 2
Men det fantes også fotos som neppe kommer til å bli trykket opp igjen som postkort. "Cupido" nr 2, 1984 offentliggjorde en del hardcore sexfotos fra rundt 1920, og en del av disse har motiver som glatt slår det som får stå i de norske mannfolkbladene i usladdet form i dag. Selv om de var i svart/hvitt, så overlater de ingenting til fantasien. Hadde bildene vært fra i dag, hadde utvilsomt det nummeret av "Cupido" blitt inndratt. Ingen tvil om at alderen synes å ha en viss betydning når det gjelder hva som er akseptabelt for moralens voktere.
Det ble også laget pornografiske filmer den gang, som, hvis man trekker fra lyd og farger, ikke skal står særlig tilbake for det mer gjennomsnittlige stoffet enhver uten uoverkommelige problemer kan skaffe seg i dag. Og det er jo ikke akkurat det man hører som er det viktigste i sådanne filmer. Disse filmene er i dag samlerobjekter, og blir vist på filmfestivaler i ny og ne, visstnok med stor suksess, og uten at noen av moralens voktere bryr seg.
Man regner 20-årene for å være tiåret pin-ups kom for fullt. Det skjedde i Amerika, det var der de første av filmens stjerner oppsto, og det var der de første filmbladene ble produsert. "Film Fun" var muligens det mest berømte av dem, og med dem kom utrykket "pin-ups" - skrevet med eller uten bindestrek. Fotos av lettere antrukne damer, med glimt i øynene og skjelmske smil som lovet mye, var en del brukt som salgsfremmende middel før det, men da hoved-sakelig på omslag av magasiner av den typen som betegnes som pulp-fiction i dag. Film-industrien trykket opp pressefotos av sine store og små stjerner i diverse positurer, og sendte dem rundt til pressen, som trykket dem.
De første norske pin-up-bladene var alle mer eller mindre humorblader. Det var en god del slike på markedet, folk hadde tydeligvis et stort behov for å bli underholdt og ha det morsomt. Vitser, humor-esker, en del tegninger og noen få fotos av vakre damer med få eller ingen klær på seg var stort sett hva innholdet gikk ut på. Omslagene var enten malt eller tegnet, og hadde som regel bare svake antydninger til sex. Humorblader fantes det masse-vis av, men slettes ikke alle hadde fotos av lett-kledde kvinner. Blader som "Skratt" (1945-46) og "Humoristen" (1906 til ut på femtitallet) har under-tegnede aldri sett et nakenfoto i, og det spørs vel om ikke grunnen til at de måtte gå inn var nettopp mangelen på det. Sistnevnte blad kjørte for øvrig en del vitsetegninger inni av den mer vovede typen, og kunstneren Jens R. Nielsen lagde noen virkelig nydelige pin-up-forsider. I tillegg kom det også en del av kriminalmagasiner - hvorav "Kriminal-Journalen" (1952 - 1992) nok er det mest berømte (mer om disse i et senere nummer av R-O-C-K) - hvor ymse kvinneskikkelser lot sin former beskue i mer og mindre avkledd form, så det kjøpende publikum hadde mer enn nok å velge i.
Påfølgende oversikt er ment å skulle dekke de viktigste pin-up-bladene fra førti-og femtitallet. De første sex-pocketbokseriene kom rundt 1966, og da var det slutt på uskyldigheten, selv om "Cocktail" hadde kjørt dristige - etter datidens målestokk - erotiske noveller o.l. i flere år på det tidspunkt. Og når blader som "Lek", "Puls" (som definitivt kjøpte en del av fotografiene fra samme agent som "Cocktail") og "Proff " så dagens lys utpå syttitallet, da var moroa slutt. La gå at enkelte blader fra sytti-tallet kan ha sin sjarm i dag også, men det skyldes nok mer historiens rosa fargelegginger og litt med-født sans for det grelle, enn selve kvaliteten.