"Road From Hell" starter med en kort spansk intro etterfulgt av en litt intetsigende instrumental, "EL Paso". Tittellåta spilles fort og greit med mye slapping, men litt for mye fuzz på gitaren. Tøffe breaks og det synges fine harmonier, men at jeg halvveis i låta tar meg i å tenke hvordan neste låt er, er et dårlig tegn. "Addicted To Love" roer det hele og er en fin jazza sak. På "Hot Rod" øker de farta igjen. Kjapp og rett fram rock’n’roll, men også her flyr tankene etter hvert.

"Gretch" har god og stødig slapping som ligger der gjennom hele låta. Det driver bra, men vokalen holder ikke helt, det blir liksom litt tynt. "Only One" er øs-pøs med fine doo-wap-wap koringer som etterfølges av to låter på nesten fem minutter hver. "Devil Lou" er ei bra låt som med fordel kunne vært minuttet kortere.

The Pinstripes er varierte og "No Reason" er en akustisk ballade som roer det helt ned. Jeg er setter pris på band som klarer og framføre ballader og gruppa får godkjent. Etter to minutter kommer et taktskifte og de siste tre minuttene er kanskje albumets beste øyeblikk.

Det er et stykke mellom høydepunktene her og noen låter hopper man rett og slett over. Et pluss er imidlertid coverversjonen av AC/DCs "Whole a Lotta Rosie" som med munnspill er blitt en fin blues-bopper.

The Pinstripes har problemer med å finne sin egen identitet og dette albumet er en liten nedtur i forhold til debuten. Ei gruppe som gjør seg bedre live dette.

Ronny Kristiansen