The Paladins: Palvoline no 7
Ruf Records
Som tittelen indikerer, er dette det San Diego-baserte kanon-bandet,
The Paladins syvende utvigelse.
The Paladins skjærer gjennom surf, country og 50s rocknroll med autoriteten til et band som kjenner seg selv veldig godt og oppsatt på å følge sin egen kurs. Gjestepiano og pedal steel frisker opp lydbildet som er mikset ned til tilnærmet mono.
Selv om gitarist og ubestridt bandleder Dave Gonzales opp gjennom åra har hatt forskjellige backingmusikere har lite egentlig forandret seg musikalsk. Det har hele tiden dreid seg om «boozy» rockabilly, country og blues. Siden debutalbumet kom i 1987 har The Paladins spilt mellom 150 og 200 konserter årlig og vært i Norge utallige ganger. De har opptrådt og turnert med bl.a. Stevie Ray Vaughan, The Blasters, Los Lobos, X, og The Fabulous Thunderbirds. Og det var Kim Wilson som i sin tid dro The Paladins inn i studio og produserte deres første album.
Palvoline no 7 sender minnene til The Paladins legendariske og svette konserter. Goin To The City åpner denne skiva med slepen honky tonk rockabilly, komplett med pianosolo, twangy gitar og vispetrommer. Dette handler om hvor kult det er i byen og kjedelig det er på landet. Hot-Rod-Rockin summerer opp hva The Paladins er for noe rett og slett. Then I Found Yo og She Tears Me Up er standard mid-tempo Paladins. Gone er en deilig countrylåt med kassegitaren som gynger det hele avgårde krydret med ganske rå steelgitar. Tore Up er rocknroll Nick Lowe-style. På Powershake dykker bandet ned i surfbølgene og tankene går til vestkysten i USA, året 1963 og instrumentalgutta i Eddie & The Showmen som var sterkt influert av The Ventures. Veldig autentisk. Long Way To Town leveres med tøff Bobby Bare twanggitar. Trucker country som gjør meg drømmende oppstemt.... Balladen Just a Matter of Time er en fin avslutter som representerer The Paladins som et hvileløst turnerende band.
Tre av låtene er ikke like sterke; How Long You Gonna Tease Me holder hodet over vannet ved hjelp av tøft pianospill. Jerry Reeds You Make it, They Take it tasser avgårde uten å klare å holde på interessen veldig lenge. The Wood Brothers Alcohol of Fame er, til tross for den overlegne tittelen, en låt det går 13 på bluesdusinet av.
Palvoline no 7 er allikevel en av The Paladins beste skiver og et langt skritt fram i forhold til deres forrige, Slippin In (som er langt fra dårlig), og vil garantert komme til å snurre jevnlig i spillern min.
Dag Bøgeberg