Wolverine Records
* * * *
Her får vi velprodusert rocka poppunk fra tyske Mike Zero, som tidvis kan
minne om en litt catchy utgave av Marilyn Manson i litt høyere
hastighet. Mike spiller alle instrumenter utenom trommer selv, og synger
også til godkjent karakter. Han henter også tidvis vokal-inspirasjon
fra Johnny Rotten, og låter forholdsvis utysk i uttalen. Dette er god, enkel
rett fram ståpå punkpoprock som passer til alle oppegående vorspiel. Lyden på
skiva er råtøff, og lydbildet redder de litt mer middelmådige låtene. Jeg er
også imponert over både basspillinga og -lyden til Mike.
Tight som f.... og vrengt lyd uten overdrive, bare hardt spilt.
De engelske tekstene er sjangerriktige og stort sett passe gramatisk riktige for en tysker, men vil vel ikke akkurat aspirere til noen nobelpris i litteratur. De fungerer greit nok i sammenhengen, og titler som "Nervous Breakdown Guarantee", "Drag Me Down", "Like a Drug" og "Democracy Lies", sier vel en del om tematikken på plata.
Mike forsøker også å se litt halvgal ut på coveret, og forsidebildet er en kopi av pressebildet av "The Shining" - galskapens hotell.
Selv om Mike Zero verken finner opp punken på nytt eller bringer nye
elementer inn i musikkhistorien, er dette godt håndverk som vil
appellere til de fleste. Jeg prøvde ut denne skiva sammen med en god
australsk rødvin i studio etter å ha jobbet hele dagen med innspilling av en
allsang-cd for pleiepasienter på gamlehjem, og den fungerte alldeles utmerket
som rocketerapi...
Roy Botten